En personlighet og en turist av de sjeldne

Dette var et godt grunnlag for egen turoperatørvirksomhet som jeg startet opp med sommeren 1986.

Etter at jeg avsluttet fangstlivet på Austfjordneset i 1985 fortsatte Atle Midttømme videre der. Jeg var da allerede kommet langt i forberedelsene om å bygge min egen fangststasjon.

Før dette kunne realiseres begynte jeg med fotturisme i Isfjordområdet. Jeg registrerte virksomheten med firmanavnet PolarTracking AS. Markedsføring mot Europa ga god respons. Tilbudet var både tidagers og firedagers fot- og båtturer. Vi forflyttet oss hver fjerde dag innen Isfjordområdet. En av teltleirene vi hadde var ved Brucebyen. Det var vandring på Nordenskiöldbreen og Ragnarbreen, med utsikt til den spesielle Tarantellen. Deltagere var fra forskjellige engelsktalende land. Vi opererte med en sjark på 37 fot og en stor gummibåt med to utenbordsmotorer. Det var kraft og sikkerhet nok. Hver av deltagerne hadde på seg overlevingsdrakter. Logistikken var godkjent av Sjøfartsdirektøren.

Guidene som var med fra starten av var Knut Bergen, Erlend Moe og Marianne Taudte.

Denne teksten er et utdrag fra boken Svalbard – Et eventyrlig polarliv.

Rigid og tidskrevende

Dette var før muren falt, og et besøk i Pyramiden ble svært interessant fordi vi alltid kom uanmeldt. Besøk til Pyramiden krevde mer enn en søknad og var så rigid og tidkrevende at det bare var å glemme. Vi la oss til ved siden av kaianlegget. Da vi kom et stykke opp i byen, dukket det en stresset russer opp som lurte på hva vi gjorde der. Han guidet oss rundt på godt engelsk og fortalte at alt var så bra i Pyramiden. Alle arbeiderne stortrivdes.

På museet stod det en utstoppet isbjørn. Den var blitt klappet på av så mange. Av den grunn hadde den utslitte pelsen på ryggpartiet blitt byttet ut med et stykke saueskinn. Det var da samme fargen, om ikke annet. Hyggelige og interessante besøk hver gang vi var innom.

Mange av turistene som deltok på disse turene, var godt bereist i andre arktiske områder. De hadde gode spørsmål om Svalbard, og de lærte nok mye underveis – men dette var også gjensidig. Vi lyttet til historier fra deres opplevelser til eksotiske reiser i andre verdensdeler.

Etter ti dager i felt lærer vi turistene å kjenne på forskjellige plan. De som kom fra Tyskland, Sveits og Østerrike ville ha plan for neste dags aktiviteter. Da måtte vi fortelle at det er været som bestemmer hva vi kan og ikke kan gjøre. Når det er rolig på sjøen tar vi gummibåten ut og ser ette sel. Går opp på isflak for fotografering og så videre. Er det derimot mye vind, lar vi båten ligge, ser etter fossiler og klatrer opp på topper og bygger varde. Etter hvert som de klarte å slappe av, skjønte de at vi var nødt til å forholde oss til værforholdene og ikke gå etter klokka.

Enar fra Stockholm

Bengt Martins Rejstjenst var et byrå i Sverige som jeg benyttet, og de hadde tydeligvis gjort en feil. Fra Longyearbyen ringte jeg Marta Stina som hadde sendt meg deltakerlisten.

Enar Simensen fra Stockholm står booket med to tidagers turer etter hverandre. «Kan du fortelle hvilken av turene han skal ha?» «Begge» sier hun og gjentar, han skal ha to av de samme turene etter hverandre. «Det er ingen misforståelse», sa Marta Stina. Ja vel, tenkte jeg, for turene var slettes ikke gratis.

Slik begynner denne historien om en turist av de helt sjeldne.

Dro rundt i verden

Enar var en lang, mager og stillfarende pensjonist på 70 år som hadde jobbet på et jernverk ved Stockholm. Han hadde bodd hjemme i alle år og stelt for sin gamle mor, inntil hun måtte på et pleiehjem. Nå dro han rundt i verden for å oppleve noe nytt på sine eldre dager.

Han hadde med seg et eldre, spesielt kamera med to objektiver som sto ved siden av hverandre på kamerahuset. Han kalte det stereofotografering. Den bygget på en teknikk som ga bedre dybdeeffekt, som han sa. En stor båndopptager hadde han også med seg i felten. Hva i all verden, tenkte vi. Dette var mye og tungt å dra på i tillegg til det personlige utstyret. Han var da ingen ungdom lenger. Men medlem i den svenske fjellvandrerklubben var han, og holdt foredrag med bildefremvisning i blant annet i pensjonistforeningene hjemme. Da mente han at det var viktig å ha solid utstyr som tålte det meste.

Uvanlig holdning

Vi var jo nysgjerrige på å få vite hvorfor han hadde bestilt to av de samme turene med oss. På den første turen skulle han fotografere og fange naturens lyder. På den neste turen skulle han nyte sanseinntrykkene fullt og helt. En noe uvanlig holdning og ganske enestående syntes vi som guidet. Det var ikke plass til alt i Enars sekk. Den store båndopptakeren bar han i hånda mens vi vandret oppover langs Ragnarbreens morenerygg. Vi hadde holdt et godt tempo, og Enar ble langt etter oss. Han ville fange lyden av den brusende bre-elven som slynget seg ned til dalføret. Men han langet ut som en elg, og var snar om å ta oss igjen. Denne seige, eldre svensken skulle vise seg å være hardbarket og utholdende.

Med skjorte og slips

Vi bodde i tomannstelt. Enar delte telt med en av de andre svenskene. Første gang vi så han krabbe ut av teltåpningen, hadde han på seg en pen skjorte og slips. En litt snodig, fin herre tenkte vi. Hver dag stilte Enar opp i dette antrekket. Etter noen dager la vi merke til at skjorta og slipset var blitt merkbart mer skrukkete. Det var først da det gikk opp for oss at dette var både natt- og dagantrekket til Enar.

Enar var ingen sjømann, men selv om sjøene iblant gikk over gummibåten når vi rei på bølgekammene, syntes turistene at dette var en spennende opplevelse. Det var elleve turister ombord, og alle holdt seg godt fast og fulgte gummibåtens bevegelser. Snart var dette også en rutine for de fleste. Som vi alle gjorde, satt også Enar trygt i sin overlevelsesdrakt. En dag etter en lang, våt og kald opplevelse på Isfjorden måtte jeg hjelpe Enar av med drakta da vi endelig nådde land. Da oppdaget jeg at han bare satt med et par tynne bomullsokker nede i de kalde gummistøvlene på drakta, men frøs eller klaget det gjorde han aldri.

Ekstrøms blåbærsoppa

Enar var slett ikke bortskjemt og var svært enkel i matveien. Han spiste ris, potetmos og brødmat med syltetøy. Utenom dette var det bare Ekstrøms blåbærsoppa han hadde i seg.

Han var godt likt av alle i følget og selv var han alltid fornøyd, uansett situasjon.

Enars teltsamboer syntes at han burde hatt og fortjente eget telt på neste tur.

Tilbake i Longyearbyen hadde vi et opphold på to døgn før vi kjørte ut på neste langtur igjen. Enar var ikke interessert i å være med på noen annen tur i mellomtiden. Han lånte et av teltene våre og installerte seg på campingplassen. I byen kjøpte han kun en pose med poteter som han tygde rå. Sunn og nærende mat, rik på vitamin C. Nei, Enar var ikke interessert i å gå på Huset for å spise dagens biff. Hans livsfilosofi var som han selv praktiserte. Opplevelsen skulle være naturlig, enkel, og skulle foregå med alle sanser klare. Da kunne han i etterkant sette sammen historien for senere å formidle den.

Opplevelse for oss alle

Sine penger hadde han spart opp ved jernverket, og han hadde vel aldri hatt noen utskeielser. Enar var en av få private som da fikk seg en flytur over byen og nærområdet.

Siste dag før neste langtur blåste teltet til Enar ned i stormbyger. Erlend og Jeg kom kjørende til campingplassen for å sikre teltene våre mot uværet.

Da fikk vi se konturene av Enars kropp mot teltduken.

Han satt bare stille under det ned raste teltet og halvsov med duken klemt imot seg. «Skal vi ikke hjelpe deg å sette opp teltet igjen?», spurte jeg Enar. «Det er tidsnok å sette det opp igjen når bygene har gitt seg. Jeg har jo tid nok og sitter godt her», svarte han.

Jeg tvilte ikke på at han hadde utholdenhet til å sitte sånn i flere timer framover.

Enar var en opplevelse for oss alle.

En personlighet og spesiell turist.