Leserinnlegg:
Med all respekt for Svalbards kulturminner
Sysselmesteren ønsker å flytte den gamle russiske fangsthytta i Rekvika, lengst nord på Spitsbergen, til Longyearbyen. «For å unngå at kulturminnet forsvinner», i følge svalbardposten.no av 20. mai.
Hytta i Rekvika, tolv kilometer nord for Mosselbukta, sammen med hytta på Dirksodden sør i Wijdefjorden, er de eneste bevarte laftede russehytter på Svalbard. Av den grunn bør det være særdeles vektige grunner for å flytte den fra sitt opprinnelige område. At den må flyttes fra stedet der den står i dag for å unngå at den ødelegges av havet, er selvsagt. Men det er ingen grunn til å gjøre den om til en død museumsgjenstand i Longyearbyen.
Kulturminnerådgiver Ina Snaprud hos Sysselmesteren uttaler til Svalbardposten at «hvis det blir til at man kun flytter hytta lenger vekk fra erosjonskanten, vil den bli flyttet så langt at den mister kontekst og arkeologisk verdi».
Det er et dårlig begrunnet argument. Hytta kan flyttes én kilometer nordover, slik at den kommer i le av Rekvikodden. Det vil ikke føre til tap av kontekst og den vil fortsatt tilhøre sitt område.
Argumentet fra kulturminnerådgiveren om Rekvika som et område så fjernt at få mennesker kan se hytta, oppfatter jeg som vikarierende. Skulle man likevel ta det på alvor, vil det bli svært mange hytter og andre kulturminner som måtte flyttes fra sin opprinnelige lokalitet.
Jeg minner også om Sysselmesterens egen Kulturminneplan for Svalbard 2013–2023, hvor det står at russehytta i Rekvika «har svært høy verneverdi».
Jeg har stor sans for Svalbard Museum og deres presentasjon av liv og levnet på Svalbard. Og er fullstendig klar over at mye og mangt ville gått tapt om det ikke hadde havnet i museets samlinger. Likevel tør jeg påstå at russehytta der den står i dag i Rekvika, på en langt bedre måte formidler Svalbards mangfoldige fangsthistorie, enn om den havner under tak i Longyearbyen.
Sysselmesterens flytteplan er et uttrykk for manglende respekt for historien og en pedagogisk villfarelse om bruken av hytta i en «formidlingssammenheng», som det så vakkert skrives. Jeg minner også om hvor galt det gikk med fangsthytta på Austfjordnes og for den ærverdige Bjørneborg på Halvmåneøya. Der sørget Sysselmannen i sin tid for en særdeles effektiv avhistorisering ved å «tilbakeføre» hyttene til slik de så ut en gang i 1920-årene, og fjernet alle spor av nyere tids fangstfolk.
Flytteplanen minner også om en gammel sannhet: Kulturminnerådgivere kommer og går, historien består.
Jeg vil også minne rådgiver Snaprud og direktør Eystein Markusson ved Svalbard Museum, som er positiv til å vise fram fangsthistorie, at museet alt har en russehytte i sin samling. Den sto i mange år plassert på brinken ved det gamle museet, uten at noen tok seg bryet med å ta vare på den. Jeg antar at den i dag ligger vel bevart i museets samling.
