Kommune eller ikke kommune?

Er Longyearbyen en kommune eller er den det ikke. På papiret er den ikke noen kommune og i Store Norske leksikon står det følgende: «Selv om Svalbard er en del av Kongeriket Norge, har det verken status som fylke, kommune eller eget valgdistrikt. Nordmenn som bor der, har hjemstavn på fastlandet, i den kommunen de var bosatt før de reiste til Svalbard.»

Selv om Longyearbyen ikke skal være noen kommune, er det liten tvil om at mye av strukturen kan sammenliknes med en kommune på fastlandet. Vi har et kommunestyre, Lokalstyret (LS), vi har en administrasjon, vi har en administrasjonssjef som kan sammenliknes med en kommunaldirektør, som før var rådmannen. Representantene velges ved direkte valg hvert fjerde år og politikerne driver lokal valgkamp som andre normale politikere, de lover og slår på stortromma.

Men det er vesentlig forskjeller på Longyearbyen og en fastlandskommune. Dette er ikke et livsløpssamfunn. Mye av rettighets- og velferdslovgivningen gjelder ikke for Svalbard. Lavt skattenivået og at utlendingsloven gjelder ikke. Det reflekterer hvilke offentlige tilbud som gis på Svalbard, og hvilke forventninger innbyggerne kan ha til velferds- og tjenestetilbudet. Dette innebærer blant annet at det offentlige tjenestetilbudet innenfor viktige felt som helse, sosial- og velferdsområdet ikke finnes eller er begrenset. Det ytes derfor ikke offentlige omsorgstjenester eller andre tjenester av langvarig karakter, som for eksempel hjemmesykepleie, opphold i sykehjem, avlastningstiltak og praktisk bistand.

Men når stadig nye høringer blir sendt ut med forslag om lover, restriksjoner, smitteverntiltak og forsøk på å fornorske samfunnet, blir ofte Longyearbyen sammenliknet med en vanlig norsk kommune, men det er bare der det passer myndighetene. Like fort kan Longyearbyen bli karakterisert som et sted der vanlig kommunale rettigheter ikke gjelder.

De to siste høringene om nye valgbarhetsregler i Longyearbyen og høringen om ny forskrift om grunnskoleopplæring og videregående opplæring i Longyearbyen brukes ordet kommune flittig. Ordet blir brukt 30 ganger i høringsnotatet om nye valgbarhetsregler. I høringen om valgbarhetsregelen brukes argumenter om at reglene skal være i samsvar med reglene i en fastlandskommune. I høringen om grunnskoleopplæringen brukes ordet kommune 103 gang. Nå skal det sies at det siste høringsnotatet er atskillig mer omfattende. Her kan vi ikke forvente samme rettigheter som i en fastlandskommune.

En vanlig måte å bruke begrepet kommune om Svalbard kan illustreres med følgende ordlyd hentet fra høringen om valgbarhet: «Selv om Longyearbyen ikke er en kommune, valgte man å innføre en tilsvarende styringsmodell og valgordning som for øvrige norske lokalsamfunn. Modellen ble imidlertid tilpasset forholdene på Svalbard, og det ble også forutsatt at ordningen med lokalstyre skulle evalueres løpende, jf. Ot.prp. nr. 58 (2000– 2001) om endringer i Svalbardloven m.m. (innføring av lokaldemokrati i Longyearbyen).» Spørsmålet blir til slutt: Hva er det som er så forandret i Longyearbyen, at nye valgbarhetsregler kommer akkurat nå? Og som de selv sier i notatet: «Det er mange likhetstrekk mellom LL og kommuner på fastlandet. Det er også viktige forskjeller, som henger sammen med de særlige rammebetingelsene for Svalbard. Ved innføringen av lokaldemokratiet i Longyearbyen ble det, som nevnt i kapittel 2, bygd på kommunemodellen, tilpasset de stedlige forholdene og den særskilte samfunnsstrukturen. Samlet sett gir dette et annet rammeverk for et lokaldemokrati i Longyearbyen enn på fastlandet.»

Hvis Longyearbyen ikke skal være en kommune – bør den heller ikke sammenliknes med en fastlandskommune når nye høringsnotater utarbeides. Behandle den ut ifra det den er og skal være.