Et forsøk på å være positiv

For en tid tilbake ble det postet et innlegg på Facebook om at det var for mye klaging og syting i Longyearbyen. Det er god grunn til å syte og klage når man ser hvordan forvaltingen herjer med folk og liv her oppe. Men nå skal jeg ikke klage – jeg skal bare være positiv til livet på Svalbard.

Mørketiden har lagt seg som et isolerende teppe. Turistene er i fåtall og dagene beveger seg sakte mot lyset. Det er som om byen er på sparebluss og folk nyter stillheten. For det er noe behagelig fredelig – en ro – vi er ikke påvirket av uro og støy.

Alt er så nært i Longyearbyen, det koster så lite å bevege seg rundt. Det er korte avstander og alle kan være med på så mye. For det skjer aktiviteter på mange fronter over alt. Vi har et kulturliv som gleder og inspirerer. For ei drøy uke siden varmet de unike Mollkameratene byens befolkning. I oktober hadde vi en heidundrende musikkfest under Dark Season Blues. 32 konserter med musikere i toppklasse som spilte for fulle hus. Litteraturen hadde sin festival og tilfredsstilte bokormene og andre med et snev av litteraturinteresse.

Vi har en viss grad av antimaterialsime, det er ikke så mye å kjøpe bortsett fra opplevelser. Sportsutstyr er det eneste som vi kan få en hang til – men det er viktig å ha godt utstyr når vi beveger oss rundt i ei barsk villmark. Vi har villmarka nær og vi elsker å bruke den. Vinteren er godt i gang og vi venter på snøen skal legge seg såpass at vi ikke trenger å ødelegge skuteren for å komme oss rundt. Det vil garantert komme magiske dager som setter et kraftig stempel i minneboka. Disse dagene der den hvite og mektige naturen ikke lar øynene eller sinnet hvile.

Respekten for dyrelivet er iboende hos dem som er bosatt på Svalbard. De ville dyrene som vi ser og opplever, reinen som beiter mellom hushjørnene, isbjørnen som streifer rundt, hvalrossene som velter seg på Hotellneset. De nysgjerrige øynene til fjellreven. Vi som bor her er de beste ekspertene på dyrelivet – det er vi som lever tett innpå dem.

Hundene som sitter og venter på sin eier utenfor Svalbardbutikken, pensjonisthundene som endelig får velte seg i en sofa. Det er noe spesielt med hundene fra hundegårdene – de hungrer etter kontakt med mennesker og de fryder seg hver gang de får en kløende hånd bak øret. Det er hundespann som langsomt beveger seg i solskinn og snøføyka. Nullutslipp og stillhet som kan fascinere et hvilket som helst menneske.

Å bo her gjør at du blir mer hardbarket. Følelsen av å beherske disse omgivelsene gir en god selvfølelse og misunnelse fra dem som bor der nede. Du blir respektert som klarer det, leve i mørket og alt fra beinhard kulde til et livgivende dagslys døgnet rundt. De må være spesielle de som ønsker å bo nesten på Nordpolen. Men vi har et fellesskap og en omtanke for hverandre, og vi har et frodig liv i harmoni med likesinnede fra 52 nasjoner.

Det var faktisk ikke så vanskelig å være positiv. Det er et mangefasettert liv som det er lett å bli inspirerer av.

Kjære leser. God jul og godt nytt år.