Kommentar:

Vernesjefen på svalbardtur

Hvilken tillit har vi til klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn?

På besøk: Statsråd Sveinung Rotevatn (V) lander i Longyearbyen i dag.
På besøk: Statsråd Sveinung Rotevatn (V) lander i Longyearbyen i dag.
Publisert

I dag lander sjefen for det vernekåte Klima- og miljødepartementet (KLD), Sveinung Rotevatn (V) i Longyearbyen. Mannen som står i spissen for departementet som setter naturen høyere enn menneskene som bor her. Mannen som leder et departement som kan drive en normal svalbardianer til vanvidd med stadig nye verneplaner – sist utvidelsen av Nordenskiöld land nasjonalpark – nå Van Mijenfjorden nasjonalpark. I det siste tilfellet har de der nede tross alt tatt hensyn til noen av innspillene fra høringsrunden om utvidet vern av Longyearbyens nærområde. Det er nytt, men hvor lenge vil dette vare?

18. juni i 2019 varslet Sysselmannen oppstart av arbeidet med nye forvaltnings- og verneplaner for Sentral-Spitsbergen. Oppdraget er gitt av KLD hvor Sysselmannen skal lage en helhetlig forvaltningsplan for Sentral-Spitsbergen, utarbeide forslag til utvidelse av Nordenskiöld Land nasjonalpark, også en vurdering av styrket vern av Nedre Adventdalen lå i dette arbeidet. Sysselmannen fikk frist å starte arbeidet innen 1. juli, og klarte det så vidt. 4. juli ble det hasteinnkalt til åpent møte om temaet, men hvem er i Longyearbyen på dette tidspunktet? Ingen – da har evakueringsflyene tatt av til fastlandet og igjen er bare turistene. Men slik fortsatte det – med et hastverk som manglet sidestykke.

Når tre så store utredninger skal gjennomføres, som er så inngripende i lokalbefolkningens bruksområder, kan man ikke basere seg på hastearbeid. I Longyearbyen ble det stor misnøye og frustrasjon over prosessen da alt bar preg av korte tidsfrister for innspill fra lokale interessenter. Hvorfor dette hastverket i et så stort arbeid? Etter et halvt års heseblesende arbeid med disse prosessene sa det stopp. Det kom nemlig et nytt oppdrag fra KLD 14. februar 2020. Denne gangen ble Sysselmannen bedt om å lage konkrete forslag til lov- og forskriftsendringer i svalbardmiljøloven. Dette arbeidet skulle prioritets og det førte til at det viktige arbeidet med forvaltning- og verneplanene ble satt på vent inntil nytt miljøregelverk var banket igjennom. Vinglingen fra KLD satt Sysselmannen i et dårlig lys lokalt. På Svalbard er det mange interesser og en traktat det skal tas hensyn til, men her var det viktigere å få ting gjennomført enn å ta slike hensyn. Lokal irritasjon og mistro til Sysselmannens rotete arbeid oppsto fordi KLD sendte omfattende oppdrag nordover uten å ta innover seg hva det betyr for et lite øysamfunn. Det var i alle fall inntrykket mange satt igjen med her.

Det kan virke som det å bevare natur er det KLD gjør for å skape seg et internasjonalt image. Hvorfor skal naturen alltid trumfe folkene som bor her? Følelsen er uansett at det er viktigere å ta vare på naturen enn folkene.

Regjeringen bruker nå 2,2 milliarder på å føre Svea tilbake til naturtilstanden. De bruker lommerusk, 65 millioner kroner, på å støtte et næringsliv i den største krisen noensinne. Det gir lite tillit. Når alle vernetiltakene til stadighet er med på å begrense folks mulighet til å bevege seg rundt i villmarka på Svalbard, gir det heller ikke særlig tillit. De fleste bor her fordi de ønsker å bruke naturen som er rett utenfor stuedøra, hvis de har noen stuedør. Det er et sterkt motiv for å opprettholde en norsk befolkning på øya, men når alle disse tiltakene innskrenker folks bevegelsesfrihet forsvinner også lysten til å bo og leve på Svalbard.

Hvis regjeringens Svalbardpolitikk skal kunne gjennomføres og samtidig styrke den norske befolkningen, må folk her bli hørt. Innspillene fra lokalbefolkningen i høringsrunden om den endelige verneplanen for Van Mijenfjorden nasjonalpark ble i noen grad ivaretatt. Dersom det fortsetter slik, er det håp. Men det er langt igjen før tilliten til miljøvernmyndighetene gjenopprettes.

Powered by Labrador CMS