Leder:

Å snu kappa etter vinden

«Svalbard Høyre vil vite hva du mener de skal mene, før de selv mener noe.»

Svalbard Høyre har tilsynelatende god kontakt med ulike sjikt i befolkningen, og burde således kunne presentert et endelig valgprogram bare drøyt to måneder før valget. Bildet er tatt i 2016 og viser Khanittha Sinpru og partiets ordførerkandidat i årets valg, Stein-Ove Johannessen.
Publisert

Det nærmer seg kommune- og fylkestingsvalg i Norge. For Longyearbyens del skal innbyggerne, gjennom stemmeseddelen, sette i hop et nytt lokalstyre. Vi mener lokalpolitikk er svært viktig, selv om det for mange kan virke som om lokale beslutningstakere har begrenset makt. Det viktigste med lokalpolitikken i Longyearbyen er at den sender signaler til sentrale beslutningstakere om hvordan vi som bor her vil ha det. Vi vet at det er noe oslomakta ser til når de skal bestemme seg i saker som har med Longyearbyen og Svalbard å gjøre.

I det siste har alle som frekventerer sosiale medier fått med seg at Svalbard Høyre nå har lansert sitt valgprogram. Men, det er ikke slik at svalbardianere kan se på programmet og bestemme seg for om de vil stemme på det eller ikke. Det regjeringspartiet Høyre har presentert drøye to måneder før lokalvalget er ikke et endelig program, men et «høringsutkast». Partiet har mange ganske generelle valgløfter i utkastet, men de vil altså vite hva du mener at de skal mene, før de selv mener noe endelig.

Med respekt å melde, så er dette et realt forsøk på å snu kappa etter vinden. Man skulle tro at Svalbard Høyre, som har hatt en tredjedel av lokalstyrets medlemmer de siste fire årene, hadde klare oppfatninger om hvilken vei de ønsker å gå i lokale saker. Gruppeleder Kjetil Figenschou har, etter vår mening, vært en av de tydeligste av samtlige politikere fra talerstolen, og fremmet god gammeldags høyrepolitikk gjennom hele perioden. Men bare kort tid før valget tør altså lokallaget ikke fremme et program de kan stå for.

I de fleste demokratiske land er det pragmatiske partier som har hatt den største oppslutningen i etterkrigstiden. Typiske sådane i Norge er Arbeiderpartiet og Høyre. Å være pragmatisk i politisk forstand betyr at man tilpasser seg realitetene på bakken til enhver tid. Enkelt sagt er dette partier som gjør det som trengs for å få eller beholde makt. Motsetningen til disse er de ideologiske partiene, som opererer mer ut fra prinsipp, mer uavhengig av hva flertallet av befolkningen til enhver tid mener. Eksempler i det norske politiske landskapet er KrF og Rødt.

Det er helt legitimt å tilpasse politikken strømninger i befolkningen. Men å gå så langt som å legge valgprogram ut på høring gir etter vår mening en bismak. Svalbard Høyre har i siste periode vært veldig klar på sine prioriteringer i de aller fleste saker. Det er også det partiet med størst variasjon i sitt mannskap i lokalstyret, med tilsynelatende god kontakt med ulike sjikt av befolk­ningen. Innspillene fra befolkningen burde vært notert og registrert for lenge siden. På denne tiden burde Høyre, og alle andre parti, ha et program de kan stå for, og som folk kan ta stilling til.

Powered by Labrador CMS