Ukens leder:

Tøffe tider

Koronakrisen rammer oss alle, men på ulike vis. For tredjelandsborgerne i Longyearbyen forsvant livsgrunnlaget nærmest over natta da Norge stengte ned 12. mars.

Vi går tøffe tider i møte.
Vi går tøffe tider i møte.
Publisert

De har fått krisedagpenger frem til 20. juni, etter det er det stopp. Longyearbyen lokalstyre regner med at så mange som 300 tredjelandsborgere står uten arbeid og inntekt.

Det er ikke vanskelig å forstå den fortvilelsen familiene som nå er rammet føler. Alt tyder på at de etter 20. juni står uten jobb, uten penger og uten flyforbindelse og billetter tilbake til hjemlandet. Familien vi har snakket med (se sak side 4) har bodd her i 20 år og regner Longyearbyen som sitt hjem. Nå er det slutt. En brutal virkelighet som kom brått på.

Staten vil ikke gi mer penger.

Svaret de får hos Nav og sentrale myndigheter er at dette har alltid vært reglene for Svalbard, og det er få eller ingen sosiale ordninger som gjelder her.

Lokalstyrelederen mener at situasjonen som har oppstått må føre til at det i ettertid blir iverksatt en forsikringsordning for borgere som arbeider i byen og som faller utenfor støtteordningene. Arbeidsgiversiden mener det vil bli for kostbart for bedriftene som nå strever i økonomisk motbakke og vil mest sannsynlig gjøre det i lang tid framover.

Lokalpolitikerne har fått en vanskelig sak på sitt bord, men i kjølvannet av denne krisen vil det være naturlig og helt nødvendig å se på både lovverk og ordninger som kan hindre fastboende borgere å havne i et slikt uføre.

Svalbard er ikke fastlandsnorge og med det lave skattenivået følger også færre sosiale tjenester og tilbud. Det er den harde realiteten.

Men informasjonen og kommunikasjonen til de som har bosatt seg på disse vilkårene ser dessverre ut til å ha sviktet. Det får naturlig nok store negative konsekvenser.

Det er mest sannsynlig ingen som har lagt seg opp en buffer til å klare seg et halvt eller kanskje et helt år med lediggang uten inntekt før samfunnet starter opp igjen. Har du ikke penger til livsopphold og en dyr husleie er det eneste alternativet å reise herifra. Sånn har det alltid vært.

Mens pandemien fremdeles herjer rundt i verden må familiene reise tilbake til sine hjemland der hygiene og helsevesen er betydelig dårligere enn i vår del av verden. Barna som har vokst opp her, må reise tilbake til sine hjemland uten å vite hva de reiser til, kanskje også uten å kunne sitt eget språk. Foreldrene står høyst sannsynlig uten både jobb og bolig når de kommer tilbake.

Dette er bare trist. Longyearbyen vil bli et fattigere samfunn uten det mangfoldet vi har lært å sette sånn pris på.

Powered by Labrador CMS