Refleksjoner fra Holtedahlfonna

Vi er på vei over Holtedahlfonna til Ny-Ålesund og en slede knekker i en sveis, så det blir en stopp for å få improvisert, for dette er ingen plass å slå seg til.

Store og sterke inntrykk. Breen er så stor at øyet ikke finner hvile ved en avslutning. Himmel og bre går nesten i ett, og tankene får en uendelighet av plass til å strekke seg i undring og refleksjon. Hva er det ikke denne breen har sett og hørt gjennom årtusener?
Vi har nå bodd her i tre år, og livene våre har tatt en dreining som vi opplever som god, men likevel vanskelig å sette ord på. Det er med vemod vi tenker på å en dag skulle forlate dette karrige og ugjestmilde landskapet. Her oppe kalles fenomenet «Svalbardbasillen». Men hva er denne tilstanden? Hvilke strenger spiller den på, og hva gjør den med oss?

Det er mange som har forsøkt både gjennom kunst, musikk og poesi å sette navn på hva det er som beveger oss, og som gjør at vi søker å stadig komme tilbake?