Leserinnlegg:

Longyearbyen og svalbardpolitikkens framtid

Longyearbyens framtid må etter vårt syn styres ut fra de behov Norge har i forbindelse med fortsatt suverenitetshevdelse og ressurstilgang i nordområdene, og ikke basert på de ønsker øyeblikkets lokalbefolkning måtte ha.

Framtid: – Etter vår oppfatning er tiden overmoden for en samlet gjennomgang av utvikling, status og hvordan Svalbard og Longyearbyen skal styres i framtiden, skriver artikkelforfatterne.
Framtid: – Etter vår oppfatning er tiden overmoden for en samlet gjennomgang av utvikling, status og hvordan Svalbard og Longyearbyen skal styres i framtiden, skriver artikkelforfatterne.
Publisert

Lokaldemokratiets tilblivelse, utvikling og behovet for evaluering av ordningen har nær sammenheng med den norske svalbardpolitikkens utvikling. Den skal som kjent utgjøre en overordnet ramme for lokalstyrets virksomhet. Etter vår oppfatning er tiden overmoden for en samlet gjennomgang av utvikling, status og hvordan Svalbard og Longyearbyen skal styres i framtiden. Betydningen for norsk suverenitetshevdelse og tilgang til ressurser i nordområdene står sentralt i dette.

Da lokaldemokratiet i dagens form ble innført, ble det i St.meld. nr. 9 (1999-2000) beskrevet flere forutsetninger for dette. Blant de mest sentrale var at norske myndigheter ikke ønsket å stimulere til at innbyggertallet skulle øke og en målsetting om at overføringene til Svalbard skulle holdes på det nivået de lå på den gang. Samme melding omtaler at norske myndigheter fortsatt skal ha et sterkt engasjement og tilsvarende styringsmuligheter. Det fastholdes i meldingen at styringsmulighetene har sammenheng med grunneierskap.

Hvordan ser situasjonen ut nå om lag 20 år senere? Vår klare oppfatning er at mye har endret seg både i lokaldemokratiet og i myndighetenes evne til å utøve den vedtatte svalbardpolitikken. I tillegg ser vi et helt annet sikkerhetspolitisk bilde og en global ressurssituasjon i stor endring. Nevnte stortingsmelding omtaler utfordringer knyttet til samordning og helhetlig styring av de ulike statlige sektorer i Svalbard-spørsmål - spesielt med hensyn til lovarbeid og forskriftsutforming. Disse bekymringene har dessverre vist seg svært relevante. Svalbardpolitikken har gjennomgått det som mest sannsynlig er en rekke utilsiktede endringer som følge av manglende koordinering og kontinuitet i aktuelle departementer og direktorater. Et eksempel på hvilke problemer dette kan skape, er følgene av den anledningen nordiske lands borgere er gitt til å opptjene botid på Svalbard for å oppnå norsk statsborgerskap. Det absolutte krav til likebehandling av traktatlandenes borgere fastsatt i Svalbardtraktatens artikkel 3 kan innebære at tilsvarende krav kan fremmes av andre. Pandemien og myndighetenes tiltak for å bistå næringslivet, samt diskusjonene om valgbarhet, stemmerett og barn med spesielle behov, viser med all tydelighet at vi har fått et lokalsamfunn hvor både norske og utenlandske borgere krever ytelser som om man bodde i en fastlandskommune.

Men det må gjøres klart at Norge ikke er forpliktet til å drive et åpent internasjonalt samfunn på Svalbard som attpåtil kan vise seg å være en bakdør inn til norsk statsborgerskap. Tiden er overmoden for en gjennomgang og evaluering både av lokaldemokratiet og for å avklare om Det interdepartementale polarutvalg er en sterk nok koordineringsmekanisme blant sentrale myndigheter. Longyearbyens framtid må etter vårt syn styres ut fra de behov Norge har i forbindelse med fortsatt suverenitetshevdelse og ressurstilgang i nordområdene, og ikke basert på de ønsker øyeblikkets lokalbefolkning måtte ha.

Norge må i tillegg få orden på eierskap for grunneiendommen og holde seg med et aktivt gruveselskap som etterlever bergverksordningen. Med grunneiendommen tilbakeført til Store Norske som må sørge for å ha bergverksrettighetene i orden, kan man i mye større grad enn nå styre adgangen til å ta opphold i Longyearbyen og drive virksomhet her – slik Norge gjør i Ny-Ålesund og russerne i Barentsburg.

Den forrige regjeringen har opptrådt med utgangspunkt i hvordan de ønsker at Svalbardtraktaten skal være, og ikke slik den faktisk er. Nå forventer vi at den nye regjeringen gjennomgår lokaldemokrati-ordningen og svalbardpolitikken slik at Norge ikke mister de styringsmulighetene og evnen til suverenitetshevdelse som St.meld. nr. 9 (1999-2000) la opp til at vi skulle ha.

Om forfatterne:

Kronikkforfatterne favner en botid og tilstedeværelse på Svalbard sammenhengende fra 1960-årene og til i dag. Flere av dem har hatt ledende roller i lokalsamfunnet, vært politisk aktive i flere tiår og stått i bresjen for innføring av lokaldemokrati i Longyearbyen.

Powered by Labrador CMS