Har Store Norske en fremtid?

Jeg er glad for at de «står frem» i Svalbardposten 14. november og deltar i en debatt Longyearbyen sårt trenger. Men der stopper også min begeistring.

På mandag kom beskjeden vi ventet: Nesten en tredel av arbeidsstokken i Store Norske må gå. Bedriften ligger med brukket rygg, og det vil påvirke oss alle. Likevel jobber Thesen og Figenschou (og mange likesinnede) ufortrødent videre med et underlig premiss i grunn: Gruvedriften skal videreføres, koste hva det koste vil. Det virker som gruvedriften er en hellig ku som er viktigere enn hvor mange arbeidsplasser vi har her. Hvordan skal jeg ellers tolke at mine forslag om å øse inn penger til mer bærekraftige formål avvises så kontant?

Jeg bygger mine holdninger på noen litt andre premisser:
1) Norge har blitt et rikt land på umoralsk vis, og har et stort ansvar for å gå foran inn i fornybarsamfunnet. Oljevirksomheten må på sikt fases ut. Dette er uforenelig med kulldrift.
2) Hensyn til natur og klima er viktigere enn vekst i forbruk og økonomi. Klimaendringene er menneskeskapte, og å begrense dem er verdenssamfunnets viktigste oppgave.
3) Det må gå galt når energi som er dannet gjennom millioner av år brukes opp av et par generasjoner. Utvinning av fossilt brensel er hovedgrunnen til at jorden i dag har feber.
4) Kulldriften på Svalbard vil fases ut av økonomiske, miljømessige og politiske grunner. Det er fornuftig at vi som bor her blir med på å bestemme over hva som skal skje i fremtiden.

Sveinung Lystrup Thesen rødmer ikke av å forsvare kulldriften slik jeg mener han burde, men av den «velstandsinflaterte, prinsippridende avlatslogikken» som han formodentlig mener jeg representerer. Jeg rødmer bare enda mer. Verdens klima er i ferd med å gå av hengslene, og det er bevist ut over enhver rimelig tvil at det er vi selv som har sørget for det. «Klimaskeptikerne» som avviser dette, snakker mot bedre vitende. Skjebnen bidrar også med sin betydelige sans for ironi: Vi bor på et av stedene i verden der klimaendringene er mest tydelige. FNs klimapanel sier at to tredeler av verdens kjente fossile energireserver må bli liggende under bakken. Jeg syns det er forstemmende at Thesen – og mange med ham – fortsetter å forsvare fossilt brensel generelt og kulldrift på Svalbard spesielt etter en logikk som er langt mer velstandsinflatert og dessuten både arrogant, navlebeskuende og kortsiktig: Synker Kiribati i havet, sa du? Sorry, vi har jobber på Svalbard å redde, dere får flytte et annet sted.

«Elefanten i rommet er norsk olje- og gassvirksomhet», skriver Thesen. Jeg rødmer av oljen også jeg, bare så det er sagt. Og jeg mener at vi som har bygget vår rikdom på dette svarte gullet, har et dypt moralsk ansvar for å gå foran i det som sannsynligvis er vår sivilisasjons største utfordring – å begrense den globale oppvarmingen vi allerede har startet til 2 grader. Å bygge et nytt kraftverk på Svalbard og å subsidiere mer bærekraftige virksomheter burde være peanuts.

Symbolpolitikk!, ropes det. Javisst kan man si det. Ethvert tiltak fra lille Norges side kan skytes ned som «symbolpolitikk». Vårt bidrag vil ikke forandre noen verdens ting av de enorme globale problemene. Men hvis ikke Norge skal gjøre det, hvem skal gjøre det da? I vårt forsøk på å «redde jorden», må det da være mye morsommere å være offensiv, foroverlent og innovativ enn engstelig og bakstreversk – også for Store Norske. Det vil gi langt bedre gjenklang hos sentrale myndigheter om Store Norske er pådriver og ikke bremsekloss i den prosessen som uansett vil komme før eller senere.

Det har alltid vært og vil i all overskuelig fremtid være bred politisk enighet fra sentrale myndigheter om å opprettholde bosetting på Svalbard – men poenget er at vi er her og hevder vår suverenitet, ikke hva vi gjør her. Myndighetene bør nå legge til rette for bærekraftig turisme, nytt kraftverk og forskning på og utvikling av fornybar energiproduksjon; energi fra vind, jordvarme, sol og tidevann vil etablere en haug av jobber på Svalbard. Fastboende forskere vil bidra mye mer til familiesamfunnet alle snakker så varmt om enn pendlende gruvebus og AF-ansatte. Men så var det det, da – er det kanskje viktigere å drive en romantisk (men skadeskutt) kulldrift enn å skaffe nye arbeidsplasser?

Mitt åpne brev til Monica Mæland har falt Kjetil Figenschou tungt for brystet. Hans tilsvar høster heiarop og lovord fra hans egne, til tross for kreative tolkninger og hersketeknikker av typen «etter noen år på øya burde han være klar over» og at jeg «nesten utelukkende spiller på følelser». Jeg kan forsikre Figenschou om at ekstremvær og stigende temperaturer har svært lite med mitt følelsesliv å gjøre, og nøyer meg med å påpeke at det for meg er stor forskjell på å uttale seg negativt om kulldrift og om Store Norske. Figenschou spør om jeg vil ha endring for endringens skyld. Det vil jeg selvsagt ikke. Jeg foreslår endring fordi Store Norske bidrar til klimakrisen og går med dundrende underskudd. At mitt engasjement for et mer fremtidsrettet Svalbard karakteriseres som å «sparke noen som ligger nede», får stå for hans egen regning. Alt jeg ønsker er at vi som bor her skal engasjere oss i Svalbards og Store Norskes fremtid – som enten vi vil eller ikke er en fremtid med utfasing av kulldriften. Jeg har aldri tatt til orde for å legge ned kullnæringen i morgen – det ville vært en katastrofe for Longyearbyen. Denne katastrofen er ikke avverget før Store Norske får sine bankgarantier eller staten eventuelt griper inn. Men omstillingen bør starte nå, og den bør komme innenfra.

Det er ikke enkelt å diskutere med noen som har en helt annen virkelighetsoppfatning enn en selv. Noen mener at jeg med mine holdninger ikke burde bo her - jeg må jo fly opp, og bruker både bil og scooter! De som sier dette, er gjerne de samme som kaller produksjonen av to millioner tonn kull årlig for symbolikk. Man kan le eller gråte, men slike synspunkt illustrerer det nærmest trassaktige forsvaret av kulldriften. Sannheten om Svalbardsamfunnet forvaltes av noen få, og vi som tør å utfordre den får så hatten passer. Men jeg skal prøve å stå støtt i stormen – den er ingenting i forhold til stormen naturen sender over jorden om vi fortsetter som vi stevner. Og for å ta det med teskje: Jeg håper og tror at Store Norske vil spille en sentral rolle på Svalbard også i fremtiden. Den rollen tror jeg avhenger av evne og vilje til omstilling. Christin Kristoffersen har dratt til Stortinget for å drive lobbyvirksomhet. Jeg håper hun har vett til å be om støtte til fremtiden, og ikke til fortiden. Å be om subsidier til å fortsette med klimafiendtlig og ulønnsomt kull som ingen etterspør, er absurd.

LES OGSÅ: Endring for endringens skyld?
LES OGSÅ: Rotevatns violá
LES OGSÅ: Åpent brev til Monica Mæland