Leserinnlegg om høringene for feltsikkerhet og miljøregelverk:

Hva klager Svalbard på…?

Mange har fått med seg de lokale protestene på høringsforslagene til nytt miljøregelverk og ny feltsikkerhetsforskrift som ble fremlagt høsten 2021. Det antydes fra enkelte hold at reiselivet og lokalbefolkningen klager uten å presentere alternative forslag. Vi mener dette er en forvrengt fremstilling, som kan imøtegås gjennom eksempler på nettopp det motsatte.

Må si ifra: – Vi klager ikke, men mener oss forpliktet til å si tydelig fra når svake myndighetsprosesser truer næringsgrunnlaget for reiselivet, skriver reiselivssjef Ronny Brunvoll i Visit Svalbard
Må si ifra: – Vi klager ikke, men mener oss forpliktet til å si tydelig fra når svake myndighetsprosesser truer næringsgrunnlaget for reiselivet, skriver reiselivssjef Ronny Brunvoll i Visit Svalbard
Publisert

Men først: Vi klager ikke, men mener oss forpliktet til å si tydelig fra når svake myndighetsprosesser truer næringsgrunnlaget for reiselivet - en lovlig og ønsket næring og samfunnspilar, senest bekreftet i Stortingsmelding 32 (2015-2016). Slik høringsforslagene fremstår rokker de etter vårt syn ved norsk svalbardpolitikk, uten at det foreligger politiske signaler eller vedtak om dette. Dette burde vekke bekymring langt utenfor Svalbards grenser.

Sammen med Svalbard næringsforening og AECO har vi påstått at det hittil har vært gjennomført tilnærmelsesvise skinnprosesser i begge de 2 sakene, hvor lokale interesser og berørte parter i liten grad har vært involvert og langt mindre blitt hørt. Dette understøttes også av lokale lag og foreninger, som ikke minst representerer lokalbefolkningens muligheter for utøvelse av friluftsliv. Den samstemte vurderingen er at forslagene er lite balanserte, de mangler i stor grad hjemmelsgrunnlag, og de er knapt konsekvensvurderte. Og ikke minst tar de altså ikke opp i seg andre måter å regulere på, som jeg straks kommer tilbake til.

I tillegg har Svalbardposten beskrevet at det fra juridisk hold påpekes store svakheter i prosessene, og avdekket at det fra generalkonsul Sergey Gushchin i Barentsburg stilles spørsmål rundt hvorvidt forslagene er i overenskomst med Svalbardtraktaten. I sum mange stemmer – som ikke klager, men som påpeker mangler. Mangler vi fortsatt mener den nye regjeringen må ta ansvar for blir utbedret gjennom en restart av arbeidene med både miljøregelverket og feltsikkerhetsforskriften.

Vi vil likevel benytte anledningen til å påpeke noen av våre konkrete forslag til andre tilnærminger til miljøvern og feltsikkerhet enn det som ligger i de 2 forslagene:

Miljøregelverket

Til miljøregelverket er det foreslått omfattende forbud i ferdselen med bl.a. snøskuter, herunder på Tempelfjorden og Billefjorden. Det gis kun anledning til å krysse fjordene, i definerte korridorer, og uten stopp. Selv om ikke-motorisert ferdsel fortsatt er lov, betyr dette likevel for de aller fleste fastboende og tilreisende at attraksjonen ‘brefront’ ikke lengre vil bli mulig å oppleve vinterstid i en forholdsvis kort avstand fra Longyearbyen.

Knut Fossum i Miljødirektoratet sier dette er en etablert praksis, som vi er vant med fra Sysselmannens (nå: Sysselmesteren) forskrift om midlertidig ferdselsforbud på de samme fjordene fra vinteren 2018 og fremover. Skal vi tro Fossum har vi dermed akseptert praksisen, og har ingen grunn til å protestere når ferdselsforbudet nå blir gjort permanent. Den fremstillingen er feil. Vi hadde innvendinger de årene Sysselmannen foreslo den midlertidige forskriften, og hvor vi også fremla alternative måter å regulere trafikken på. Som bl.a. korridorer frem til brefrontene, tidsvindu for når ferdsel er tillatt, informasjon og veiledning, samt et sanksjonsregime mot bedrifter og enkeltpersoner som bryter reguleringene. Forslag som så langt vi forstår det ikke engang ble vurdert.

Feltsikkerhetsforskriftens krav om guidesertifisering

Går vi til kravet som guidesertifisering så avtegner det seg samme mønster. Ifølge forslaget i feltsikkerhetsforskriften settes kravet til 38 dager og 18 timer, uavhengig av om du skal ta en gjest på en fottur til Blomsterdalshøgda, kajakk over til Hiorthamn, eller skiekspedisjon Spitsbergen på langs. Man tar ikke hensyn til guidingens kompleksitet og risikobilde, om det er på islagt fjord, isbre, snødekt grunn eller barmark, om det er med overnatting eller dagstur, mv. Alle guider skal kunne alt, uansett hvilke typer turer man har ansvaret for.

Som bransje er vi ikke imot at det stilles krav til guidene, men de må være realistiske og avstemt mot behovet og det man skal oppnå. I tillegg mener vi at kravene primært må settes på bedriftsnivå, ikke individnivå. Bedrifter som skal ta med gjester ut i Svalbard-naturen må ha solide internkontroll- og risikostyringssystemer, og i tråd med disse sørge for å ansette kvalifiserte guider. I forarbeidene til forslaget til feltsikkerhetsforskrift har vi spilt inn dette, samtidig som vi foreslår at det etableres et system for lisenser eller konsesjoner for bedrifter som skal drive med kommersielle turer i villmarka på Svalbard.

Videre har vi spilt inn at guidekrav må reflektere kompleksiteten (risikobildet) i turene som tilbys, og at man bør skjele til etablerte og velfungerende praksiser, som f.eks. SGO (SvalbardGuideOpplæringen). Siden 1998 har man gjennom nettopp SGO utdannet og autorisert flere hundre guider på Svalbard, en banebrytende praksis i norsk naturbasert turisme. Reiselivet på Svalbard har på dette området gått i front, og hvor man i tillegg til guideutdanningen også har strenge og forpliktende retningslinjer for de ulike ferdselsformene som tilbys. AECO har for øvrig lignende systemer for sine medlemsbedrifter innen ekspedisjonscruisesegmentet.

SGO er et praktisk innrettet kurs, som gir en utdanning basert på forholdsvis kort kursing i «klasserom», og desto mer praksis i felt sammen med erfarne guider og turledere. Altså et system hvor man får en guideutdanning med høy grad av erfaringsbasert kompetanse – og hvor man kombinerer jobb med utdanningen. Denne ordningen har tjent reiselivet i Longyearbyen godt siden 1998, noe som reflekteres i de få alvorlige ulykkene byens organiserte turoperatører har vært involvert i – og det faktum at det så godt som aldri skjer alvorlige overtramp i forhold til kulturminner og miljø, herunder dyreliv.

nullOverser også egne faginstanser

Ikke bare overser myndighetene innspill fra lokale bedrifter og kompetansemiljøer i høringsforslagene, man overser også alternative forslag fra egne faginstanser. Som f.eks. NINA, som foreslår «stedsspesifikke retningslinjer» for ilandstigning fra ekspedisjonscruiseflåten og annen sjøbasert aktivitet. Dette er også er i tråd med formålene til nasjonalparkene, hvor man nettopp skal legge til rette for ferdsel og opplevelse. Denne type retningslinjer fungerer ifølge NINA svært godt bl.a. med tanke på slitasje på kulturminner, terreng og dyreliv.

Dette er bare noen eksempler på forslag til alternative tilnærminger til de mer inngripende forslagene som nå er ute på høring. Forslag som i liten grad er behovs- og konsekvensvurdert, og på ingen måte vurdert helhetlig og i sammenheng. Basert på de dårlige erfaringene med de involverte myndighetene så langt, har vi dessverre ingen tillit til at innspill i de ordinære høringsprosessene vil kunne gi nødvendige justeringer. Derfor anbefaler vi fortsatt å trekke begge forslagene tilbake, for så å rigge bedre og mer involverende prosesser, hvor hele bredden og dybden av aktuell fagkompetanse tas i bruk. Dette vil tjene både miljøvernet og feltsikkerheten på Svalbard – og ikke minst vil det tjene til å bygge opp igjen noe av den tilliten forvaltningen har mista i prosessene så langt.

Powered by Labrador CMS