Er sherpasti til Varden gjennomførbart?

Skal det anlegges steintrapper, steinheller trengs et stabilt underlag, og det må man lete langt etter i området rundt Longyearbyen. Permafrosten får, når den smelter og fryser, det meste til å bevege seg over tid, jamfør med Det gamle sykehuset og Telenors administrasjonsbygg. Steintrappene kan ikke forankres så dypt at de har feste i permafrosten, som ikke berøres av sommertiningen. Etter en vinter eller to vil steintrappene, steinhellene være så påvirket av frostens krefter at flere sannsynligvis er løse.

Noe av det som er mest farlig når man går i fjellet, er å tråkke på en stein man tror er stabil, men som tipper. De fleste ankelskader, benbrudd skyldes dette. Forleder man folk til å tro at man går på en trygg sti, og den i virkeligheten har en rekke skjulte «feller», har man et visst ansvar når man står bak et slikt prosjekt. Et skrekkscenario vil kunne være om en velholden amerikansk turist brekker ankelen på en rask tur til Varden som følge av løse og farlige trappetrinn, og mobiliserer et ressursterkt advokatfirma for å rette søksmål mot Visit Svalbard.

Før prosjektet igangsettes bør det være en garanti fra sherpastibyggerne om at den skal være stabil i minst fem år. Hvis det er tvil om dette, er det liten grunn til å gå i gang med prosjektet. Alternativt kan det anlegges en «prøvesti» på noen hundre meter, og følge opp den i to til tre år for å se hvilke forandringer som skjer. Og til slutt må det være miljøvernmyndighetene som vurderer dette tiltaket for å se om inngrepet i naturen kan medføre for eksempel økt erosjon der trappetrinn anlegges og steinheller graves ned i tundraen.