Feilsitering og misforståelser av klimarapporten

I sitt innlegg i Svalbardposten datert 17.02 påstår Ole Humlum at de høye klimaprojeksjonene i rapporten «Climate in Svalbard 2100» vil bringe temperaturen i Longyearbyen opp på nivå med København. Det er ikke korrekt.

Grafen viser temperatursvingninger i den lengste serien fra Svalbard («LYR»), og i Arctic Multidecadal Oscilliation («AMO»). I tillegg vises temperaturserien fra Vardø, justert til samme temperaturnivå og variasjonsnivå som LYR for å illustrere samvariasjonene i disse tidsseriene. Vardøserien starter tidligere, og viser at sammenhengen mellom AMO og lufttemperatur kan variere i tid.
Grafen viser temperatursvingninger i den lengste serien fra Svalbard («LYR»), og i Arctic Multidecadal Oscilliation («AMO»). I tillegg vises temperaturserien fra Vardø, justert til samme temperaturnivå og variasjonsnivå som LYR for å illustrere samvariasjonene i disse tidsseriene. Vardøserien starter tidligere, og viser at sammenhengen mellom AMO og lufttemperatur kan variere i tid.
Publisert
Sysselmann Kjerstin Askholt får overrekt klimarapporten av leder i norsk klimaservicesenter, Inger Hanssen-Bauer.
Sysselmann Kjerstin Askholt får overrekt klimarapporten av leder i norsk klimaservicesenter, Inger Hanssen-Bauer.

Utgangspunktet for de endringene i lufttemperatur vi diskuterer i Svalbardrapporten er perioden 1971-2000. Det står i klartekst allerede i første setning i sammendraget i rapporten, og gjentas senere flere ganger. I Svalbard lufthavn/ Longyearbyen var gjennomsnittstemperaturen for denne perioden -5.9 ˚C.

Humlum legger til grunn at temperaturen i Longyearbyen forutsettes å stige med 10 ˚C grader under den høye klimaprojeksjonen. Ti grader er det vi har beregnet som gjennomsnittlig temperaturøkning for Svalbard under høyt scenario. Tilsvarende beregnet økning for Longyearbyen er 8.7 ˚C. Dette står i kapitlet om Longyearbyen, og i «Klimaprofil Longyearbyen» er det rundet av til 8.5 ˚C.

Regnestykket: -5.9 ˚C + 8.7 ˚C = +2.8 ˚C

Denne temperaturen er nokså nær middelverdien i Tromsø for perioden 1971-2000, og langt under årsmiddeltemperaturen i København, som vel kan ligge rundt +8 ˚C. En oppvarming til +2.8 ˚C vil likevel ha alvorlige konsekvenser for folk og bebyggelse i Longyearbyen om det skulle skje, blant annet fordi det vil være kritisk for permafrosten om årstemperaturen skulle krype over 0. Smelting av permafrosten har igjen konsekvenser både for bygninger som er fundamentert i permafrosten, og for stabiliteten av jordmassene i Longyeardalen (og andre steder).

AMO er en storskala temperaturvariasjon i Atlanterhavet og representerer endringer i den gjennomsnittlige overflatetemperaturen mellom ekvator og 80oN. Fenomenet har en periode på 60-80 år og er en del av de naturlige klimavariasjonene i Atlanterhavet. AMO hadde en topp rundt 2010 der temperaturen var omtrent 0.7 ˚C varmere enn ved bunnpunktet på midten av 70 tallet. At dette har bidratt til temperaturøkningen på 4.5 ˚C Longyearbyen har hatt siden 70-tallet er ikke kontroversielt. Rapporten slår også fast: “The regional effects of climate change can be heavily modulated by internal variability such as the Atlantic Multidecadal Oscillation which works on timescales from seasons to decades”. Ettersom de naturlige temperatursvingningene kommer i tillegg til de menneskeskapte endringene skal man ikke se bort i fra at temperaturen på Svalbard kan komme til å gå noe ned de kommende årene.

På lengre sikt vil bidragene fra de menneskeskapte utslippene dominere mer og mer da disse bidrar positivt til temperaturvariasjonene hvert eneste år, og når AMO igjen begynner å øke rundt midten av dette århundret vil kombinasjonen av disse to faktorene med all sannsynlighet lede til temperaturer som langt overstiger det man har målt på Svalbard til nå.

Klimamodeller brukes i dette arbeidet ikke til å modellere klimavariasjoner på 10-års skala («dekadevariasjoner»), men til å modellere langtids klimatrender under forskjellige forutsetninger om utslipp av klimagasser. I klimamodellene oppstår riktignok en del dekadevariasjoner som ligner naturlig klimavariasjon, men fordi virkelige klimadata ikke tas inn i modellene, vil det bare være en ren tilfeldighet om dekadevariasjonene på et tidspunkt skulle være «i takt» med virkeligheten. Dekadevariasjoner kan derfor anses som en del av usikkerheten. En grunn til at vi bruker flere forskjellige modeller er nettopp at dekadevariasjonene vil slå ut forskjellig i forskjellige modeller, og gi oss et bilde av forskjellige mulige fremtider. Vi bruker medianen fra dette knippet av modeller som et estimat for langtidstrenden, men vi opplyser om 1) at langtidstrenden er usikker, og 2) at trenden gjennom perioder på 10-20 år kan være både større og mindre enn langtidstrenden, og at den til og med kan være negativ.

Det er altså ikke slik at modellene er «tunet» mot observert trend, verken i perioden 1958-2017 eller i noen annen periode. Vi kan si at modellene «lever sitt eget liv», innenfor de rammer som gis av klimapådrivene. Men for å anskueliggjøre hva modellene viser i forhold til hvordan klimautviklingen har vært hittil, viser vi modellresultatene sammen med historisk kilmautvikling i det samme området. For Longyearbyen vises derfor resultater fra klimamodellene sammen med den lange kombinerte og homogeniserte måleserien fra Svalbard lufthavn/ Longyearbyen. For gjennomsnittstemperaturen for Svalbard har vi naturligvis ikke noen representativ måleserie, men bruker i stedet verdier beregnet på bakgrunn av observasjonsbaserte modelldata for hele Svalbard. Dette datasettet starter i 1958 og tidsserien for middeltemperaturen på Svalbard går derfor ikke lenger tilbake.

Informasjon om fremtidens klima vil alltid hvile på et svakere grunnlag enn informasjon om det klimaet vi har hatt til nå fordi vi jo ikke har observasjoner å sammenlikne med. Vi underslår ikke dette faktum, og usikkerhet er derfor beskrevet i et eget kapittel i rapporten.

Likevel vil klimaet, også på Svalbard, bli påvirket av menneskeskapte klimagassutslipp. Hvor store disse utslippene blir i fremtiden vet vi ikke. I Stortingsmeldingen om klimatilpasning anbefales det å være «føre var» slik at eventuelle negative konsekvenser for natur og samfunn blir minst mulig. En fornuftig samfunnsplanlegging på Svalbard bør derfor ta høyde for store menneskeskapte forandringer i klima fremover og ikke bygge på svakt begrunnede antagelser og et håp om at de store forandringene vi har sett siste 50 år i hovedsak skyldes naturlige variasjoner som vil svinge rundt en konstant normaltilstand. I så fall gjør vi Svalbardsamfunnet en stor bjørnetjeneste, i en tid da økt overvåking av klima og naturfarer, kontinuerlig vedlikehold og god beredskap blir stadig viktigere.

Av: Inger Hanssen-Bauer, Meteorologisk institutt, og leder av klimaservicesenter
Medforfattere: Hege Hisdal, NVE, Jack Kohler, Norsk Polarinstitutt, Anne Britt Sandø, Havforskningsinstituttet og Bjerknessenteret for klimaforskning, Asgeir Sorteberg, Universitetet i Bergen og Bjerknessenteret for klimaforskning

Powered by Labrador CMS