Grunnleggende trygghet og Svalbardbudsjettet

Lokalstyreleder Arild Olsen savner penger til å trygge befolkningen i forslaget til Statsbudsjett.

Lokalstyreleder Arild Olsen er ikke fornøyd med forslaget til statsbudsjett for 2018. Det mangler penger til å trygge befolkningen.
Lokalstyreleder Arild Olsen er ikke fornøyd med forslaget til statsbudsjett for 2018. Det mangler penger til å trygge befolkningen.
Publisert

I en tid hvor klimaendringene bokstavelig talt er til å ta og føle på lokalt, preges også nyhetsbildet av større og mindre naturskader både nasjonalt og globalt. Samtidig er det pågående endringsprosesser hos samfunnsaktører som vi assosierer med trygghet; politi, forsvar, sivilforsvar, heimevern, innenfor helse, kommune og fylkesgrenser. På tross av denne situasjonen kuttes budsjettene til Norges vassdrag- og energidirektorat (NVE). Sistnevnte har vi knyttet et godt og nært forhold til i Longyearbyen.

15. desember 2015 omkom to mennesker i raset overfor de ikoniske spisshusene i Longyearbyen. På tross av et skredvarslingssystem (som ble etablert etterfulgt av raset), traff et nytt ras boliger i et nærliggende område den 21. februar 2017. Det at ingen omkom er strengt tatt bare flaks og tilfeldigheter; to begreper som et samfunn hverken kan driftes eller bygges på.

Longyearbyen evakuerer omlag 200 personer eller 10 prosent av befolkningen fire til fem ganger i året. Når (u)været slår til i 2018, blir det flere evakueringer. Dette er en enorm belastning for de evakuerte, hele samfunnet og de organisasjoner som skal forestå operasjonene.

For Longyearbyen lokalstyre betyr det at normal drift settes til side for å gjennomføre evakueringer, ivaretakelse av innbyggere samt alt etterarbeidet, samtidig skal vi prøve å opprettholde en så normal samfunnsstruktur som overhodet mulig. Etterarbeidet er langvarig og utløser store personalmessige og økonomiske ressurser. En evakuering setter organisasjonens tjenesteproduksjon vesentlig tilbake i tid - hver eneste gang.

Trygghet for folk er grunnleggende og befolkningen i Longyearbyen er ikke så ulik øvrige verdensborgere. De vil leve trygt og godt til en fornuftig pris. De vil ha en stabil jobb og de vil se at de aller yngste vokser opp i trygge omgivelser. Stabilitet og trygghet er blant de grunnleggende menneskelige behov.

Næringslivet i Longyearbyen har blitt variert, skole og barnehagetilbudet er godt, og fritidstilbudet er fantastisk - Kunst- og kulturhovedstaden!

Befolkningen er robust, raus og inkluderende. En høyarktisk hub, spydspissen og portalen inn i Arktis for Norge drives av 2.156 mennesker fra 52 ulike nasjoner. En lokal gruve, et universitet, et knippe forskningsstasjoner, en hel haug med satellittantenner, sivil havn, energiverk, flyplass, sykehus og teknisk infrastruktur drives av et folkeferd som alle flyttet til et samfunn som ikke er ment fra vugge til grav. Vi er bare på besøk sier mange, selv om de bor her i årevis, og noen et helt liv. Terskelen for å reise opp kan være høy, men terskelen for å dra ned kan fort bli lav.

Svalbards største verdi er ikke kullene i fjellet, den uberørte naturen eller den arktiske kongen. Det er hodene og hendene til den enkelte innbygger.

På mange måter kan vi si at normaliseringsprosessen på Svalbard har vært en suksesshistorie.

Longyearbyen lokalstyres visjon er unik, trygt og skapende. Jeg har fått det privilegiet å delta i dette unike, trygge og skapende samfunnet i over 17 år. Men slik forholdene er akkurat nå, kan jeg garantere nasjonale politikere at samtlige mål i Svalbard-meldingen blir krevende når det norske robuste familiesamfunnet bokstavelig talt evakueres til fastlandet.

I Svalbardbudsjettet 2018 er det ikke satt av øremerkede penger hverken til riving, prosjektering eller erstatning av allerede tapte boliger. Vi mister altså nødvendig styringsfart på vår treårsplan for både skredsikring og erstatningsboliger, og som er helt nødvendige oppgaver som må gå parallelt med sikringsarbeidet til NVE og sømløst over fra et budsjettår til et annet. Det haster, innbyggerne og NVE som fagmyndighet ønsker seg ut av varslingssystemet. Årsaken er åpenbar; naturen på Svalbard er raus, men også nådeløs, og i en periode hvor store klimatiske endringer slår til, skal de enorme naturkreftene tøyles og et varslingssystem er som vi vet ikke eksakt vitenskap.

Kings Bay ulykken i 1962 fikk store politiske følger og uro. Sosialistisk Folkeparti støttet et borgerlig mistillitsforslag og felte Gerhardsen-regjeringen i 1963. Det ble politisk uro på grunn av varslet utrygghet og manglende styring av Svalbard. Hva som til enhver tid er av vesentlig betydning for nasjonens nordligste region blir tidvis debattert. Noen ytringer er svært konspiratoriske og kun ment for å skape uro, men at det er et likhetstegn mellom varslet utrygghet for den enkelte innbygger og stor politisk uro levner historien liten tvil om. Sikkerheten til den enkelte innbygger i Longyearbyen har i alle fall kraft i seg til å skape politisk uro. Det har den på mange måter gjort allerede, med tanke på spesialenhetens pågående etterforsking etter skredet den 19. desember 2015, der både Lokalstyret, Sysselmannen og Store Norske er under etterforskning.

Jeg har tro på at vi lykkes med å sikre Longyearbyen og at vi ivaretar det vi har bygget opp, og derigjennom oppnår noen av målsetningene i Svalbardmeldingen. Men da må staten stille opp og bidra til grunnleggende trygghet.

Arild Olsen

Lokalstyreleder

Powered by Labrador CMS