– I strid med traktatens ånd

Han spør «Hvilket annet samfunn i verden kan man som utlending troppe opp i, til og med uten visum, og forlange medbestemmelse i forvaltning av landets skatteinngang?»

Det finnes et samfunn hvor det er mulig for alle folk, fra statene som har signert kontrakten, å bosette seg uten visum. Da kan man også delta i valg i kommunestyret. Dette samfunnet kalles EU.

Jeg er ikke sikker på om Norge kan innføre et krav om tre års botid på fastlandet for å få medbestemmelse i lokalstyret, uten å bryte svalbardtraktaten. Og hvorfor tenker jeg det? Alt på Svalbard som et tilknyttet Norges suverenitet er hos Sysselmesteren. Ingenting knyttet til det er i fare, med eller uten medbestemmelse fra ikke-norske folk i lokalstyret. Alt som er tilknyttet økonomi er hos Longyearbyen lokalstyre. Nå velger Norge å la folk med interesse i virksomhet ikke få lov til å være med på å bestemme om dem som bestemmer. Bare norske statsborgere og folk som har bodd en stund på fastlandet, skal få være med på å bestemme. Jeg mener at det er i strid med traktatens ånd.

Argumentet for å utelukke ikke-norske folk er at Norge sender skattepenger til Longyearbyen for å opprettholde samfunnet der. Det kan vi godt snakke om. Jeg mener at Norge ikke er forpliktet til å opprettholde et samfunn på Svalbard, og det er frivillig for gjengen i Oslo å sende penger. Svalbardtraktatens artikkel 8 sier «De skatter, gebyrer og avgifter som oppkreves skal utelukkende komme de nevnte områder til gode og kan bare pålegges i den utstrekning som deres øiemed tilsier». Min tolkning er at hvis Svalbard trenger mer penger for et fungerende samfunn, så er det uten problemer mulig å øke skatt, gebyrer og avgifter for de som driver med næring eller virksomhet i traktatens grenser. Da er det kanskje ikke lengre lønnsomt å bo der, men det er ikke traktatens krav om alt av virksomhetene må være mulig og lønnsom. Traktatens krav er at folk fra land som har undertegnet traktaten, får samme sjanse til å opprette bedrift. For å unngå forskjellsbehandlingen er det nødvendig å ha de samme rettighetene og mulighet til å bestemme.

Konklusjonen «Høringsuttalelsen herfra må (...) gjenspeile hvilken nasjon som bærer kostnadene» er dårlig. Se for deg at kanskje Frankrike bestemmer seg for å støtte sine borgere med penger for å få jobb i Longyearbyen. De bestemmer seg for å sende en million euro årlig til LL for å ha franskundervisning i skolen og fransk barnehage, og så videre. Får franskmenn da lov til å delta i lokalstyrevalg? Det må være sånn, fordi de eventuelt også bærer kostnadene. Samtidig bestemmer Norge seg at på grunn av dårlig lønnsomhet så stoppes støtten til LL. Får nordmenn da ikke lengre lov til å stemme, fordi pengene ikke lengre kommer fra Norge? Da er det bare franskmennene som kan bestemme. Spennende. Tiden å knytte stemmerett til penger er langt fra over.

Stemmerett, som den er i dag, knyttes til en forbindelse på Svalbard. Det er et godt krav og skal beholdes, og skal gjelde for alle folk fra traktatandene som bor i Longyearbyen.