Longyearbyen – den lille, rause og inkluderende byen?

I 2016 ble drømmen oppfylt og jeg stod godt plantet i Longyearbyen. For å nå dette målet hadde jeg hatt mot til å søke en jobb hvor søkerlisten var offentlig. Heldigvis, for jeg trives og har hatt noen flotte år her oppe. Jeg har erfart at byen med få innbyggere og stort gjennomtrekk har et godt varemerke. Det er et inkluderende og raust samfunn. Du blir godt mottatt. Det skjer mye både innen kultur, idrett og fritid. Det er derfor med stor forbauselse jeg ser ukens gallup som Svalbardposten kjører.

Hva er formålet? Hva vil Svalbardposten? Ja, vi har alle fått med oss at Per Sandberg har søkt på stillingen som kultur- og idrettssjef i Longyearbyen. I mine øyne er søker en som per tiden er i et engasjement, og som derfor ønsker fast jobb. Flott! Det er det vi skattebetalere vil, at arbeidsledige og potensielle arbeidsledige gjør et ærlig forsøk på å skaffe seg jobb.

Nå vil Svalbardpostens redaktør sikkert forsvare spørsmålene i gallupen deres med at Sandberg er en offentlig person, men for meg er det likegyldig hvem søkeren er - alle skal behandles likt. Jeg «kjenner» bare Sandberg fra media, men i mine øyne grenser spørsmålene i gallupen til latterliggjøring av en jobbsøker, som på like linje med mange, på grunn av rydding offentlighet, har fått sitt navn fram i dagen.

Jeg er flau som innbygger. Er det slik vi skal behandle folk som søker jobb, uansett hvem de er. Jeg er flau som voksen. Er det slik at vi skal vise barn og unge at det er greit fleipe med andre som velger å gå ut av komfortsonen. Foreslår at redaktøren kanskje kan «smake litt» på ordlyden i gallupen ved å erstatte navnet Sandberg med sitt eget navn, som jeg via Svalbardposten ser er på søkerlisten.

Kirstin L. Mobakken

Tidligere jobbsøker