Longyearbyen post Korona

Øya vår blir hardt rammet av smittevernstiltakene, mange av våre venner blir permitterte og må flytte. Når korona har passert, hvordan går vi igang igjen da? Skal vi tilbake til normaltilstand eller framover mot noe bedre? Kan vi bruke denne spesielle situasjonen som et rom for diskusjon om Longyearbyens framtid?

Jeg jobber som arkitekt i LPO arkitekter i Longyearbyen og har gjort det siden 2011. Jeg må fortsatt klype meg i armen, fordi jeg er så heldig som får bidra med min utdanning og kompetanse på dette stedet som jeg er så glad i: vår lille urbane bygd, midt i den arktiske villmarken.

Det siste halvannet året har vi på LPO-kontoret jobbet mye med et egeninitiert prosjekt som heter «Rett Plass Rett Form». Navnet kommer av at søppel kan defineres som en ressurs på feil sted, i feil form. Ideen for prosjektet kom fra at vi ville se på den saneringsklare bebyggelsen i Lia og Svea som en ressurs for byutviklingen i Longyearbyen. Dette er bygninger og materialer med iboende svalbardhistorie og identitet. Vi bør bygge videre med disse, nå når vi kanskje går en mer usikker framtid i møte. I prosjektet utfordrer vi dagens byggepraksis som er «riv skiten og bygg nytt». Vi mener at denne praksisen ikke hører hjemme noen plass, og aller minst på en øde arktisk øy med få lokale bygningsmaterialer og lang transport. Vi må vedlikeholde og reparere, som våre besteforeldre gjorde, tilpasse og utvikle byen vår, uten å basere oss på vekst. Det betyr ikke at vi skal ha dårligere bokvalitet eller mindre spennende bygg, men at vi tar utgangspunkt i det vi har og skaper en stedstilpasset og unik arkitektur for Longyearbyen. Dette er en sirkulær tankegang: -å sørge for å holde ressursene lengst mulig i bruk og unngå å produsere avfall.

Å gjenbruke bygninger og materialer fra Svea og Lia før det blir sendt til fastlandet som avfall, har vist seg å være krevende! Regelverk og forskrifter er ikke laget med tanke på gjenbruk. Det finnes hverken pisk eller gulrot som oppmuntrer til å velge det som er best for miljøet. Det er få arealer tilgjengelige i Longyearbyen hvor man kan sette opp byggene eller lagre materialer, og det er krevende å koordinere framdrift for saneringsprosessene med behov og muligheter i Longyearbyen. I tillegg er det i noen tilfeller billigere å kjøpe nytt bygg og frakte opp, enn å gjenbruke. Er det riktig at det skal være så vanskelig å gjøre det rette? Dette må utfordres og noen må gå foran!

SvalBad som nå ligger og flyter i Bykaia viste at selv det å få bygget en enkel, liten badstue av gjenbruksmaterialer krever mye samarbeid og dugnad. Stor gjennomføringsvilje hos alle involverte var helt avgjørende for resultatet. Resultatet ble en fellesskapsfølelse, deling av kompetanse og ideer og en kjempefin, flytende badstue som vi alle kan nyte når korona har passert.

Tiden med kulldrift som felles prosjekt er over. Flere og større aktører uten lokal forankring utnytter mulighetene som finnes til å selge Svalbards «uberørte natur». Virkningene av veksten har blitt store, både i villmarka og i bygda vår. Denne utviklingen bekymrer mange. Sosialantropolog Zdenka Sokolickova skrev en interessant kronikk i Svalbardposten 30. mars om segregering i befolkningen, distansering fra miljøendringer, økonomisk omstilling og mangel på felles språk som konsekvens av den akselererende utviklingen.

Tiden er inne for fellesdugnad, og vi vil gjerne bidra!

Svalbardpolitikken har ikke vært «føre var», og myndighetene kommer nå «etter snar» og strammer inn miljøregelverket. Og det skal skje fort. Kunnskapsgrunnlaget for arbeidet begrenser seg til naturfaglige tema og har lite å komme med om samfunnene på Svalbard og forholdet mellom naturen og menneskelig aktivitet. Fokuset hos myndighetene er på naturvern, og jeg frykter at det er fort gjort å overse de store endringene som har skjedd i den lille bygda Longyearbyen. I et forsøk på å løse problemene raskt vil man også innskrenke mulighetene våre til å leve av og i den naturen vi bor i.

Svalbard er styrt fra fastlandet, og av og til blir denne avstanden for stor. Jeg mener at det er på tide å skaffe et felles kunnskaps- og idegrunnlag for den videre utviklingen av Longyearbyen. Da må vi spørre oss hvordan vi kan skape et samfunn med mer fellesskap og en meningsfull tilstedeværelse her nord? Hvordan kan vi få et næringsliv som er i harmoni med svalbardnaturen og med miljøet på kloden? Hvem skal i framtiden ha tilgang til boliger, jobb og til hvilke vilkår? Hvilke ressurser skal vi utnytte og hvordan kan vi få de til å vare lengst mulig?

Arbeidet med Rett Plass Rett Form er det mest meningsfulle jeg har fått jobbe med som arkitekt. Det har ført til samarbeid og diskusjoner med mange sambygdinger og utenombygdinger som deler et stort engasjement for lokalsamfunnet og dets framtid. Det finnes mange spennende ideer og prosjekter iblant oss som bor her, og det er potensiale for enda flere. Det er dette vi bør bygge samfunnet vårt på! Mer samarbeid vil gi mer eierskap og lokal forankring. Slik kan utviklingen av byen gå i en mer miljøvennlig og framtidsoptimistisk retning, og samtidig forsterke identiteten og følelsen av tilhørighet.

Tiden er inne for fellesdugnad, og vi vil gjerne bidra!

Ingvild Sæbu Vatn

LPO arkitekter