Mangfoldig yrkesliv eller byråkratisk ensretting?

Lavsesongen skal styrkes, slik at guidene har jobb året rundt. Arbeidsmiljøloven skal anvendes, slik at ingen blir utnyttet. Ikke minst skal guidene bli godkjent. Nå er jeg slett ikke noe motstander av ordnete arbeidsforhold, av gode kontrakter som tillater at guideyrket kan være mer enn et eventyr av få sesongers lengde. De som ønsker fast bosetning på Svalbard, med trygge inntektsforhold, skal for all del få dette. Og at turistene, og naturen, skal være i trygge hender er det vanskelig å være uenig i.

Men så er det slik at Norge er utrolig flink på byråkrati, og dette menes ikke som et kompliment. For byråkratiets ordnete rammer sliter med et iboende problem: Dem forliser ved forsøket å avbilde realitetens uendelige mangfold.
For det første vil turistnæringen på Svalbard, også i fremtiden, være preget av svinginger gjennom sesongene. Sjøl om veksten i mørketida fortsetter er det vanskelig å tro at det vil en dag blir likt bemanningsbehov gjennom alle årstider. For det andre så har den
varierende lysfordelingen som følge at også produktenes karakter og kompleksitet varierer. Mens hovedsesongen fører turistene over hele øygruppen, er det svært få i mørketida som beveger seg utover Adventdalen. Det er altså ikke bare forskjellige krav til
antall guider, men også til guidens kompetanse.

Slike variasjoner finnes også innenfor samme sesongen. Det ligger et univers mellom å kjøre en beltevogn langsetter veien, og å
guide en gruppe under skituren til Newtontoppen. Og dette skal ikke nedsette byguidens kompetanse: Om det trengs mindre ferdigheter, så er kravet om kunnskap adskillig høyere.

Nå er det slik at noen av guidene som er kvalifisert til å gjennomføre turen til Newtontoppen, blir lite inspirert av et oppdrag i byens nærområde. Likeså er de som trives med bynære turer sjelden opptatt av å stå frem som ansvarlig under en ekspedisjon. Noe lignende gjelder til helårskontraktene. Det er faktisk ikke alle som ønsker å bo på denne holmen hele året, men man blir av denne grunnen ikke mindre dyktig som guide.

Noen foretrekker sommersesongen eller elsker våren, og mange sliter med mørketiden. Noen har barn, samboer, bikkjer, samt behov for forutsigbar arbeidstid og inntekt. Og så finnes de som foretrekker å jobbe med krevende produkter i kortere perioder, de som
ønsker seg et liv utenfor Svalbard også. Hvor mange av gruvebusene under høytiden til Svea Nord bodde faktisk på Svalbard på ordentlig? Undertegnende har opplevd Svalbard både som student, i fast jobb, og som sesongansatt guide. Sistnevnte var den mest
givende og lønnsomme sysselsettingen hittil. Ikke til tross mangelen på helårs ansettelse, men på grunn av den. Sesongbasert jobbing, med lange dager og lite fritid, tillater god inntekt på kort tid, som igjen gir frihet til å gjøre andre ting når en ønsker det. For det er
ikke alle som har barn, samboer, bikkjer.

Mer fritid medfører ikke automatisk bedre livskvalitet, for det handler også om fordelingen. Hva er det en enslig sesongansatt skal
finne på i løpet av en fri ettermiddag? Tror meg eller ei, de fleste har gått turen til Trollsteinen før. Når man er glad i friluftsliv eller å reise, blir sammenhengende friperioder mer verdifulle enn hverdagsrutiner fra åtte til fire.

Nå er det slik at dagens arbeidsmiljølov gjenspeiler guidens realitet på en dårlig måte. Ikke bare er det vanskelig å få flerdagsturene til å passe, til og med en vanlig dagstur til Barentsburg er umulig å gjennomføre uten overtid i den vanlige forstand. Men det finnes jo eksempler på ordnete arbeidsforhold utenfor åtte til fire også: Kanskje en turnusordning ville passe noen? Eller en fast ansettelse på 70%, der man jobber 100% fra januar til september, og så ta seg en lur resten av året? Mulighetene bør ikke være begrenset av dagens lovverk. Jeg ønsker inderlig at alle som vil jobbe hele året, med faste tariffavtaler og reglementerte arbeidstider, skal få det til. Men jeg håper også at de som vil jobbe korte og intense perioder vil få lov også i fremtiden.

Likeså er det bare å krysse fingrene for at den fremtidige sertifiseringsordningen vil gjenspeile realitetens mangfold. Det trenges ikke ett års naturguidestudie til å være vert ombord dagscruiset til Barentsburg. Forhåpentligvis vil de som har kompetansen til å lede ovennevnte skituren til Newtontoppen ikke blir tvunget til å lede museumsbesøket også, bare fordi det er ingen andre som får lov. En overgangsordning, der guider med påviselig erfaring, som mangler formell kompetanse kan fortsette i yrket sitt, bør være en selvfølge.

Dagens SGO, med forskjellige sertifikater og praksisbasert godkjenning er etter min mening et godt system. Guiding på Svalbard betyr mye forskjellig og det er mange forskjellige mennesker som utfører denne viktige oppgaven. Ikke minst derfor er denne bransjen så spennende. La oss håpe at dagens ombygging vil gjenspeile dette mangfoldet, heller enn å være preget av byråkratisk ensretting.

Jonathan Teuchert