“Mitt Svalbard- mitt ansvar”

Rupert Krapp ber alle, både fastboende og tilreisende å ta hensyn til dyrelivet.

Tempelfjorden er en av fjorden der Sysselmannen vurderer ferdselsforbud. .Arkivfoto: Eirik Palm
Tempelfjorden er en av fjorden der Sysselmannen vurderer ferdselsforbud. .Arkivfoto: Eirik Palm
Publisert

Det foregår for tiden en åpen høring, og en del diskusjon i lokale fora og sosiale media, angående mulig midlertidig stenging av enkelte kystnære områder og enkelte fjorder for motorisert ferdsel, med unntak av direkte kryssing på godkjente traseer. Kall meg gjerne naiv, men jeg hadde faktisk forventet noe helt annet enn det jeg fikk lese. Flertallet av de lokale, altså «Svalbardianere», virker å være prinsipielt imot denne type tiltak, eller i hvert fall imot at disse skal gjelde dem selv.

Argumentene imot en slik stenging av fjord-isen virker stort sett til å falle i følgende kategorier:

«Vi lokale utgjør ikke noe problem, siden vi (altså fastboende) vet hvordan man skal oppføre seg.»

«Regelverket er strengt nok allerede, og bare skal kontrolleres og håndheves strengere.»

«Det er en vesentlig og avgjørende faktor for fastboende å kunne være fritatt fra slike restriksjoner, for at folk skal fortsatt ønske å bli boende på Svalbard.»

Jeg ville opprinnelig helst komme med noen motargumenter til hver av disse punktene, men har etter hvert skjønt at det trolig blir lite konstruktivt. Istedenfor har jeg lyst til å foreslå en annen fremgangsmåte: hva om vi, som er fastboende og dermed har en særlig tilknytning, forståelse og respekt for Svalbards natur og dyreliv, gikk foran og startet med å ta vårt eget ansvar som lokalkjente og “Svalbardianere” seriøst, og gikk foran med et godt eksempel?

Hvis vi vet og ser med egne øyne at fjordisen i nærområdet, og fastisen på østkysten i noen år dekker et betydelig mindre område enn tidligere, og hvis vi samtidig vet og ser med egne øyne at isbjørn og ringsel da er nødt til å forholde seg til et mindre tilgjengelig område for å føde, hvile, livnære seg selv og skaffe mat til ungene, hva med å ta vårt ansvar som fastboende seriøst, og gi disse dyreartene fred og ro når de er såpass presset?

Det kan vi gjøre ved å unngå å ferdes i områdene det gjelder, ved å unngå å ta med besøkende gjester dit, ved å legge dry-tech lunsjen til et annet sted enn rett foran brefronten, og ved å ferdes utenom, eller hvis nødvendig, ved å kjøre gjennom slike områder på kortest farbar vei og uten unødig opphold.

Den store forskjellen her er jo at det er snakk om rekreasjon og naturopplevelser for oss, mens det er snakk om overlevelse for dem.

Og det som er så flott med å være fastboende, er jo at vi vet at vi fortsatt har utrolig store områder igjen hvor vi kan ferdes, og at vi kan håpe og tro at neste sesong kommer til å bli bedre igjen.
Og tenk for en god signaleffekt dette vil ha, både for våre gjester som kommer på privatbesøk, men også for alle de mange turistene som reiselivet tar hit.

Og så forestill deg et øyeblikk hvor merkelig det motsatt ville fremstå for dem.

Rupert Krapp,

fastboende, Longyearbyen

Powered by Labrador CMS