Leserbrev:

Samskaping - en vei til sterkere fellesskap

Mens vi venter på flere barnehageplasser, hvorfor samskaper vi ikke, spør innsenderen.

MODELLER: Mens vi venter på en ny barnehageløsning, kunne private og andre samarbeidet med Longyearbyen lokalstyre om å lage en midlertidig løsning, mener innsenderen.
MODELLER: Mens vi venter på en ny barnehageløsning, kunne private og andre samarbeidet med Longyearbyen lokalstyre om å lage en midlertidig løsning, mener innsenderen.
Publisert

For litt over et år siden ble jeg introdusert for ordet "samskaping”. Samskaping er at flere aktører er sammen om å skape verdier og velferd på nye måter. En kommune kan for eksempel gå fra å være kun tjenesteleverandør til “kommune 3.0”, hvilket innebærer at man samskaper i større grad med innbyggerne. Et eksempel kan være svømmehallen vår som vi (heldigvis) har råd til å ha åpen hver dag. Mange kommuner har verken råd eller anledning til dette. Dette kan da løses ved at kommunen og private aktører/frivilligheten samarbeider om for eksempel badevaktordning eller renhold slik at svømmehallen kan ha lengre åpningstid. Dette er samskaping. Og det kan bidra til et sterkere fellesskap, medborgerskap og ansvarsfølelse hos innbyggerne.

I dag står Longyearbyen fremdeles med mangel på barnehageplasser. Før jul gjaldt det 12 barn, nå teller lista 6 eller 7 barn. Vi vet forutsetningene: Det store barnehageprosjektet er skrinlagt av kostnadshensyn og Rødsildra er ulovlig å bruke som følge av de siste skredsonekart. UHU er blitt lansert som den mest realistiske og kostnadseffektive løsningen for å ta unna barnehagekrisen på kort og lang sikt.

Stemningen er til å ta og føle på hos de berørte partene. Fortvilte arbeidsgivere mangler ansatte tilbake i jobb etter fødselspermisjon. Foreldre går hjemme i ulønnet permisjon og kan miste rett på sykepenger. Noen har fått beskjed om at de må ut av tjenestebolig om de fortsetter i ulønnet permisjon. Besteforeldre har vanskelig for å komme å avhjelpe som følge av pandemi og nasjonale reiseråd. Ungdommen er frustrert over at deres tilholdssted igjen trekkes fram som mulig løsning i saken og at de kanskje må flytte inn i et alternativt lokale fram til nybygget i Svalbardbutikken står klart.

Så når vi står til knes i gjørme, hvorfor samskaper vi ikke? Hvor er dugnadsånden? Jeg undres over at det ikke er mulig å finne gangbare løsninger for både barnehagebarn og ungdommer raskt når situasjonen er slik den er med både pandemi, skredutfordringer og omstilling i Longyearbyen. Jeg undres over at det ikke er mulig å finne løsninger der alle parter kan komme greit nok ut, vel vitende om at det vil være permanente, nye (bedre) løsninger på plass for alle fra høsten 2021. Det er nå snart 3 måneder siden lokalstyret vedtok at ventelisteproblematikken og barnehagekapasiteten skulle løses og satte av penger. Så langt har jeg ikke fått noe tydelig svar på NÅR man ser for seg at løsningene er ferdigstilte.

I ettertid tenker jeg at denne saken kunne vært en ypperlig anledning til å rulle ut en test på kommune 3.0. LL kunne stilt et bygg disponibelt eller kanskje gitt økonomiske støtteordninger til den eller de i byen som kan drive som dagmammaer/pappaer våren 2021. Supplert med en mulighet til å få benytte utearealene i barnehagene gjennom en definert besøkstid kunne dette vært en bra samskaping.

Velferdsnorge har fått seg en trøkk etter COVID-19, og jeg er spent på hvor lenge vi kan forvente samme velferd som vi har hatt de siste 20-30 årene. Verken statskassa eller kommunekassa er utømmelig. Nettopp derfor er kanskje kommune 3.0 varianten viktigere enn noen sinne å begynne og snuse på og prøve ut, også her i Longyearbyen. Ikke minst fordi det også bidrar til å bygge sterkere fellesskap og medborgerskap.

Powered by Labrador CMS