Skyt ulven!

Arild Olsen uttaler ifølge Ravlo at «Store Norske har en helt klar myndighetsutøvende rolle i lokalsamfunnet, en rolle fritatt demokratisk kontroll». Problemet er vel egentlig at Store Norske tar på seg en slik rolle, og eksemplene på det er mange. Da lokalstyret vedtok å igangsette delplanprosess for Hotellneset, kom Store Norske raskt på banen og overtok prosessen. Store Norske vil selvsagt hevde at det er et samarbeidsprosjekt, men det er et påtvunget samarbeid. Resultatet er en delplan som i liten grad gagner andre enn Store Norske selv, ettersom det i planen er lagt en åpen kullhaug midt på området.

Da lokalpolitikken stilte spørsmål ved Store Norskes forvaltningsrolle av statens eiendommer på Svalbard, viste eiendomssjef Sveinung Lystrup Thesen fraværende rolleforståelse ved å rykke ut og be politikken om ro i saken. Da LL søkte om tomtefeste for boligbygging i Nedre Gruvedalen, lot Store Norske, som statens eiendomsforvalter, saken drøye frem til de selv tok ut feste på området. På denne måten utfordrer, for ikke å si undergraver, Store Norske systematisk og effektivt lokaldemokratiet i Longyearbyen. Når HMS-sjef i Store Norske, Oddmund Rønning uttaler under folkemøtet om Svalbardmeldingen at Store Norske i fremtiden kan tenke seg å eie og drifte infrastruktur i Longyearbyen, viser det at selskapet har ambisjoner om å krafse til seg oppgaver og infrastruktur som i dag er underlagt demokratisk kontroll.

Olsen forsøker på ingen måte å øke lokal­styrets mandat på bekostning av Store Norskes oppdrag som Ravlo hevder. Det Olsen derimot gjør er å prøve å sikre lokaldemokratiet, og forhindre fremveksten av en «kommune 2.0» i Longyearbyen, for det har vi faktisk ikke bruk for. Disse forholdene tatt i betraktning kan vi være tilbøyelige til å støtte Olsens utsagn om at det er et paradoks at lokalstyret ikke har påvirkning på Store Norske.