Stengte veier

I mørketiden kan Longyearbyen føles som et lite sted. Når vi ikke ser fjellene rundt oss på uker, blir vi en liten landsby langt mot nord. På sitt beste oppleves heldigvis fellesskapet sterkt i den tiden. Det er ikke svart, det er bare mørke som omgir oss. Vi møtes på utesteder, tenner lys i hus og kirke, og gatelysene gir en følelse av trygghet i vår lille dal.

Denne vinteren har jeg følt at Longyearbyen har blitt mindre. Gatelysene er fremdeles på, men et par sentrale veistubber har blitt stengt av. Det som var midlertidig, ser ut til å bli permanente ordninger. Veinettet har skrumpet inn for å spare kroner. Eller finnes det andre grunner for at en bru ikke blir reparert, og en vei forblir stengt med de samme sperringer som da det var rasfare i området? Har våre lokale politikere bestemt at slik skal det være, eller er det bare i ferd med å bli permanente ordninger?

Veien forbi kirkegården opp til Huset er stengt. Det skaper en følelse av utrygghet for noen av oss som av og til går runden i mørketiden. Uten biler som passerer forbi, blir det en vandring uten at noen ser deg hvis noe skulle skje. Også skisporet ligger i det øde landskapet. Den lille trafikken som kjørte forbi, gav en trygghet som er borte.