Svar til Bård Heio om stengte fjorder

Stengingen av fjorden var på tide. Selv om det er synd at negative hendelser må skje (ref. facebookinnlegg om antatt lokalbefolkning som forstyrret isbjørn på isen) før man iverksetter tiltak for å forhindre negative hendelser, skal vi være takknemlige for at ferdselsforbudet endelig kom på plass i Tempelfjorden.

Når jeg leser kritiske innlegg knyttet til stengingen, forundrer jeg meg over hvordan man kan unngå å se det store og hele bildet av Svalbard og klimaendringene som pågår. Hvordan skal turistnæringa klare seg i framtida, med smeltende sjøis, minkende breer, mer ekstremvær og uforutsigbarhet? Svaret er antakeligvis at - ja, det vil bli utfordringer. Og på lik linje med resten av verden, må også denne næringa tilpasse seg. Bestemmelser som ble satt på midten av 90-tallet, ble naturligvis satt på grunnlag av daværende klimatiske forhold, hvor fjordisen lå stabilt gjennom våren mange steder på vestkysten. Da er det også naturlig at når forholdene endrer seg, må nye vurderinger bli tatt.
Vi ser nå at Arktis er i endring – «før i tiden», under ‘normale’ Arktiske tilstander, hadde bjørnene områder å jakte sel på, selen hadde områder å kaste sine unger på, og arter som ikke hadde så mye med de marine pattedyrene å gjøre levde sitt eget liv. Siden fredningen av isbjørn i 1973, må naturen på ett tidspunkt sette en grense for hvor stor en populasjon kan bli. Hvor denne grensa nøyaktig går, vet vi ikke, men at dagens tilstand med minkende sjøis vil ha en innvirkning bør være innlysende. Allerede nå er bjørnene tvunget til å finne andre jaktmarker, noe vi ser tydelig ved økt tilstedeværelse av bjørn i fuglekolonier og flere bjørnebesøk rundt menneskelige bosetninger i Arktis. Eksempelvis ble nesten hele årsproduksjonen av ærfugl og hvitkinngås i Kongsfjorden utslettet i fjor, pga. hyppige bjørnebesøk. Med andre ord er minkende sjøis en prosess som påvirker så utrolig mange (og ofte utenkelige) ledd i næringskjeden i det arktiske økosystemet, både marint og terrestrisk, at å stenge en islagt fjord for å beskytte sårbar natur er det eneste riktige å gjøre når vi nå står ovenfor så drastiske endringer i klimaet.

Turister som kommer hit, vil naturligvis gjerne se bjørn. Jeg møtte selv flere scooterfølger med turister på Fredheim for en liten stund tilbake, følger som ikke kjørte ut på isen pga. forbudet. Over alt rundt meg hørte jeg fryd og glede fra turistene, selv om de «bare» kunne se bjørnene fra god avstand, med kikkert eller teleskop. I det fjerne kunne vi se ett scooterfølge som hadde kjørt ut på isen (utenfor restriksjonsområdet), frem og tilbake bak bjørnene, noe som virket forstyrrende for de som sto og så på at villmarka skulle utfolde seg i all sin naturlige skjønnhet – på avstand. Mange av oss er kjent med historien om isbjørnbinna Frost, ungene hennes som døde både pga. turisme og antakelig pga. påkjenning fra forskning. Lærer vi virkelig ingenting av dette, om hvordan vi skal unngå at andre isbjørner ikke skal lide samme skjebne?

Forfatteren spør om vi skal flytte motorisert ferdsel på snø over til sjøgående fartøyer for å ta seg inn i Billefjorden og Tempelfjorden hele året, med resultat av isen ikke legger seg. Nei, selvfølgelig ikke! Det er da vel ikke en menneskerett å få sett en brefront! Er virkelig alternativet til å kjøre inn til en front på sjøis, å bryte isen for å kjøre inn med båt? Finnes det ikke andre måter å tilby turister opplevelse av Svalbard på? Forfatteren skriver også at «ingen er mer opptatt av å bevare Svalbard enn vi som har det som levebrød og har investert tid og penger i å gjøre det til en levevei for seg selv og sine ansatte». Da er det ganske paradoksalt å skrive et innlegg hvor man tydelig er misfornøyd med at Svalbards øverste organ nettopp nå har iverksatt tiltak for nettopp å bevare Svalbard. Hvordan kan vi klage over at en islagt fjord i år blir stengt, når «normalen» nå for tiden er at det ikke er mulig å bedrive sjøisturisme uansett på grunn av lite sjøis?

Det er mulig å vise forståelse for at et firma som baserer sin drift og inntekt på et produkt de ikke kan tilby lengre, kjenner fortvilelse og frustrasjon over at tilsynelatende andre (her Sysselmannen) setter stopper for deres drift. Men kun hvis dét er det eneste vi bryr oss om. Turistselskapene på Svalbard, Sysselmannen, og forskere, burde her i byen ses på som ett stort «organ» som samarbeider om en felles interesse! Forskere er interesserte i å produsere håndfaste bevis på at klimaendringer skjer, Sysselmannen er interessert i å iverksette tiltak for å tilpasse menneskelig aktivitet i henhold til bevisene for klimaendringer, og resultatet bør være at menneskelig aktivitet følger disse tiltakene for å best mulig beskytte og ta vare på det vi har rundt oss. Slik er det å leve i et samfunn.
For mange som bor her og ikke driver med turisme, er en økende mengde tilreisende folk til den lille byen vår belastende. Mange, inkludert meg selv, opplever at en del tilreisende har en holdning som speiler det at de er her kun én gang, føler ingen eierskap til stedet, og behandler det deretter. Jeg har flere ganger måttet stoppe turister fra å løpe etter rein, plukke fredede blomster fra tundraen, stå midt oppi et tyvjoreir for å ta bilder av en angripende tyvjo, slå etter terner med planker og så videre, lista er lang. Hvis næringa også viser en slik korttenkt holdning ved å insistere på å bedrive turisme i områder som åpenbart er for sårbare til å besøkes, til tross for anbefalinger fra myndighetene, vil naturligvis ikke turistene som kommer hit endre sitt syn på hvordan man skal behandle Svalbard heller. Økoturisme er i vinden, hvorfor ikke også på Svalbard? Av alle steder på kloden burde vi som bor her gå frem med et eksempel!

Selv bruker forfatteren ord som «når er skruen skrudd for langt til» - når det gjelder klimakrisen er det allerede gått alt for langt, vi presser naturen til det ekstreme, arter forsvinner og biomangfold, uberørt natur og til sist områder turistnæringa kan tilby turister, forsvinner. At det da er mulig å klage over at en fjord er stengt med hensikt å ta vare på disse ressursene, det er vanskelig å forstå.
Zoom ut, se helheten, Svalbard som ett, Arktis som ett, kloden som ett – og spør deg selv hva slags prioriteringer det er viktig at et lokalsamfunn som Longyearbyen har, som vil påvirke resten av verden. Hvis ingen gjør noe, vil ingen andre gjøre noe heller. «At et lite samfunn som Longyearbyen kjører litt skuter – en dråpe i havet, det gjør ingenting for verdens klimapåvirkning». Hvis vi alle tenker slik, står vi her, på samme sted, ingenting skjer og vi går til grunne i vår egen grav.

Hilde Dørum
Unis-student i Arktisk biologi
Longyearbyen