«Sveagruva i sør» – eller et lignende digitaliseringsprosjekt

Det var veldig godt å lese i Svalbardposten 1. august at Sveagruva dokumenteres i 3D nå før demonteringen tar til for alvor. Det hadde vært tragisk å la informasjonen forsvinne nå som en har disse gode tekniske hjelpemidlene for digital lagring av kulturminner som ikke skal tas vare på. Nylig ble noe lignende foretatt når det gjelder norske kulturminner langt sørpå, på den britiske subantarktiske øya Syd-Georgia.

Somrene 2012-16 gjennomførte to personer fra et lite firma i New Zealand (Geometria Ltd.) en svært detaljert 3D-scanning av de store og kompliserte industrielle hvalfangststasjonene på Syd-Georgia. Prosjektet var et samarbeid mellom Norge og UK med norsk økonomisk bidrag fra Utenriksdepartementet via Riksantikvaren.

I årene 1904-1965 var Norge sterkt involvert i industriell hvalfangst i Sørishavet med Syd-Georgia som en landbase først for produksjon av olje mm fra hvalskrottene og senere som fast base for eventuelle nødvendige skipsreparasjoner og andre støttefunksjoner. Fire store stasjoner – Leith Harbour, Strømnes, Husvik Harbour og Grytviken – og to mindre – Ocean Harbour og Prins Olav Harbour – ble etablert og drevet. De store stasjonene var utstyrt med alt fra selve anlegget for partering og koking av hvalene og til boliger, kino, bibliotek, svære lagerhaller, laboratorium for testing av oljen, og i Grytviken en kirke. Også gravplasser hørte med i samfunn som var nokså isolerte gjennom året og hvor arbeidet ikke var uten risiko.