Leserbrev:

«Sveagruva i sør» – eller et lignende digitaliseringsprosjekt

«Det var veldig godt å lese i Svalbardposten 1. august at Sveagruva dokumenteres i 3D nå før demonteringen tar til for alvor.»

En del av Strømnes stasjon på Syd-Georgia, som, i likhet med Sveagruva, er blitt dokumentert i 3D for ettertiden.
En del av Strømnes stasjon på Syd-Georgia, som, i likhet med Sveagruva, er blitt dokumentert i 3D for ettertiden.
Publisert
De som går inn i bygningene må utstyres med beskyttelsesdrakter, da det er asbest i veggene.
De som går inn i bygningene må utstyres med beskyttelsesdrakter, da det er asbest i veggene.

Det var veldig godt å lese i Svalbardposten 1. august at Sveagruva dokumenteres i 3D nå før demonteringen tar til for alvor. Det hadde vært tragisk å la informasjonen forsvinne nå som en har disse gode tekniske hjelpemidlene for digital lagring av kulturminner som ikke skal tas vare på. Nylig ble noe lignende foretatt når det gjelder norske kulturminner langt sørpå, på den britiske subantarktiske øya Syd-Georgia.

Somrene 2012-16 gjennomførte to personer fra et lite firma i New Zealand (Geometria Ltd.) en svært detaljert 3D-scanning av de store og kompliserte industrielle hvalfangststasjonene på Syd-Georgia. Prosjektet var et samarbeid mellom Norge og UK med norsk økonomisk bidrag fra Utenriksdepartementet via Riksantikvaren.

I årene 1904-1965 var Norge sterkt involvert i industriell hvalfangst i Sørishavet med Syd-Georgia som en landbase først for produksjon av olje mm fra hvalskrottene og senere som fast base for eventuelle nødvendige skipsreparasjoner og andre støttefunksjoner. Fire store stasjoner – Leith Harbour, Strømnes, Husvik Harbour og Grytviken – og to mindre – Ocean Harbour og Prins Olav Harbour – ble etablert og drevet. De store stasjonene var utstyrt med alt fra selve anlegget for partering og koking av hvalene og til boliger, kino, bibliotek, svære lagerhaller, laboratorium for testing av oljen, og i Grytviken en kirke. Også gravplasser hørte med i samfunn som var nokså isolerte gjennom året og hvor arbeidet ikke var uten risiko.

Etter at hvalfangsten tok slutt på 1960-tallet ble stasjonene forlatt med det meste av utstyret liggende igjen, noe som vi kjenner igjen fra anlegg på Svalbard. Bøker i biblioteket, filmer i kinosalen, materialer for skipsreparasjoner, delelagre i overflod, til og med hvalbåter ble liggende igjen. Som på Svalbard ble anleggene brutt ned av vær og vind, og ikke minst av personer som var innom fra skip enten for å plukke med seg det som kunne være av nytte eller bare for å ødelegge.

I dag er stasjonene til dels et virvar av falleferdige bygninger, løse bølgeblikkplater, hauger med materialer, noen fremdeles stående industribygninger, og mye løs asbest som var brukt til isolasjon i vegger og tak og rundt de lange rørene som snor seg inn og ut og mellom bygningene. Farene fra løsmaterialene og fra asbesten gjør at det er opprettet sikringssoner på 200 m rundt stasjonene. De kan fremdeles betraktes fra sjøen eller på land utenfor sikringssonen, men det er ikke tilrådelig å la folk vandre innenfor.

De britiske myndighetene har opprettet et lite internasjonalt kulturminneråd som hjelper til når det gjelder hvordan en skal behandle disse kompliserte kulturminnene. To av medlemmene er fra Norge, hvorav undertegnede er én. Det har vært nyttig å ha jobbet med kulturminnevern på Svalbard i mange år, da mye kan sammenlignes. Dog er de logistiske utfordringene uendelig mye større enn det en nå har på Svalbard med bl.a. daglige ruteflyginger. Cruisenæringen har imidlertid for lengst oppdaget også Syd-Georgia og hvalfangstanleggene vises frem i likhet med det fantastiske dyrelivet.

3D-scanningen ble valgt for å møte to store utfordringer: Hvordan ta vare på de historiske anleggene uten å ha mulighet for å sette i stand og vedlikeholde så store bygningsmasser, og hvordan vise frem anleggene uten at besøkende får lov til å gå nært innpå.

I løpet av ca. to ukers feltarbeid hver sesong (avhengig av båttransport frem og tilbake) klarte de to newzealanderne å scanne alle anleggene både inn- og utvendig for å lage et komplett digitalt arkiv som er så detaljert at det kan brukes både til å bevare maksimum informasjon om anleggene slik de er nå, til å forske på detaljer og til å lage virtuelle besøk. En av hensiktene med prosjektet var nettopp å bringe anleggene ut til publikum som ikke kan besøke dem til fulle ellers. Hvordan dette er gjort kan ses på webstedet https://www.shadowindustries.co.uk/south-georgia hvor prosjektet er nærmere forklart og de scannede data er satt sammen med gamle bilder og filmer samt intervjuer av tidligere norske og skotske hvalfangere.

Det er selvsagt at kulturminnevernet følger godt med på moderne tekniske løsninger for å møte nåtidens mange konserveringsutfordringer!

Susan Barr

Tidligere fagdirektør hos Riksantikvaren for polare kulturminner

Powered by Labrador CMS