DEBATT - ENERGIOMSTILLING:
Longyearbyen vil aldri kunne bli utslippsfritt, uten kjernekraft.
Det er
«gammelt nytt» at batterier både kan brukes til frekvensstøtte og strømlager,
ved kortvarige utfall. Men batterier (som leverer likestrøm), koblet til et
vekselstrømnett gjennom kraftelektronikk, vil aldri kunne styre/låse
nettfrekvensen over lang tid.
Håkon Duus viser til flere eksempler, som mest er som «forsøk» å regne, men som jeg har uttalt tidligere: Longyearbyen er det siste stedet å eksperimentere med energiforsyningen.
Men det er det som nå er i ferd med å skje, selv om både vind- og solkraft i praksis er totalt uegnet på Svalbard. Jeg kan faktisk ikke forestille meg at vindmøller noen gang skal bli plassert rundt i den fantastiske naturen som omgir Longyearbyen og solceller er selvsagt kun brukbare i den lyse årstiden.
Min spådom er derfor at dieseldrift både til kraft og varme, er kommet for å bli, i overskuelig framtid. Duus skrev i et tidligere innlegg at overgangen fra kull til diesel vil redusere CO2-utslippet med 50 prosent. Uten varmegjenvinning av eksosen fra dieselgeneratorene er dette lite trolig. Mest sannsynlig blir utslippsreduksjonen kun cirka 30 prosent, det vil si fra 70 000 til 50 000 tonn per år. Og konsekvensen, som innbyggerne allerede har fått merke: en dobling av prisen, både for strøm og varme.
Duus skrev i sitt siste svar, at en kjernekraftreaktor på 30-40 MW blir altfor stor, til et behov på mindre enn 10 MW. Dette harmonerer dårlig med tidligere energibehov, hvor det nå nedstengte energiverket hadde ytelse på 28 MW, fordelt 50/50 på kraft og fjernvarme.
Min konklusjon er uendret: Longyearbyen vil aldri kunne bli utslippsfritt, uten kjernekraft. Og for skeptikerne blir det å måtte velg det minste av to «onder»: Enten: fortsatt utslipp av CO2 (nesten som før), eller: «netto null».
LES DE FOREGÅENDE INNLEGGENE UNDER:
