«Nordsyssels» skjebne

Da jeg så at Sysselmannen hadde fått ny båt, fikk jeg lyst til å skrive litt om gode, gamle «Nordsyssel» og dens skjebne. Det skal jeg forsøke å komme tilbake til, men først er det vel på sin plass og fortelle litt om hvordan jeg ble introdusert, ikke bare til «Nordsyssel», men til Svalbard. Det var Liv Balstad. Hun har skylden for mange skjebner, både menn og i særdeleshet kvinner. Boken var spennende og som en magnet til impulsive, unge mennesker. At det var mye som ikke stemte, var det få som visste, før de hadde opplevd stedet.

Selv er jeg ganske impulsiv av natur, og det gjorde utslag da jeg leste boken. I to år søkte jeg stilling i Store Norske Spitsbergen Kullkompani. Kontor og administrasjon var yrket mitt, men der var liten respons hos Store Norske. Jeg fikk høre senere at jeg «var for gammel». 45 år var «gått ut på dato» i den bedriften. Etter nesten to års korrespondanse, tenkte de vel som så at de skulle stoppe munnen min, og jeg ble tilbudt vikariat i potetkjelleren! Hvorfor ikke, tenkte jeg, og den 7. mai, 1976 steg jeg ut av flyet i Longyearbyen, godt kledd med nappaskinnkåpe, høyhælte støvletter og stor, sort hatt som for øvrig ble mitt varemerke. («Og så hadde hun til og med Dagbladet under armen», var kommentarer fra gruvearbeiderne, da jeg dukket opp på Messa neste formiddag.)

Det var å skrelle 500 kilo poteter og en del kålrot, samt lage 900 liter jernkumelk om natta, som skulle bli mitt «yrke» i noen uker. I grunnen en ok jobb, siden jeg fikk bruke kroppen min. 40 kilo tunge potetsekker skulle løftes til skrellemaskinen og hver eneste potet måtte saumfares for urenheter når den kom ut av maskinen. Nå har jeg ikke noen operastemme akkurat, men fant straks ut at å bruke den stemmen jeg hadde, var god terapi når duren fra skrellemaskinen var som verst. Dette syntes dessverre ikke gutta, og jeg ble bedt om å heller bruke stemmen i dusjen.