– Det er tøft å være kvinne og leder

Karin Mella hevder å kunne lese framtiden, stoppe blod og skulle ønske hun var toppleder. Nå flytter hun ned til det største av alt.

Karin Mella kan se tilbake på 17 år på Svalbardbutikken. Sist som butikksjef under to direktører. På den spesielle dagen bærer hun blant annet gullsmykket hun fikk av sin eldste datters biologiske mor sammen med beskjeden «takk for at dere har tatt vare på henne».
Karin Mella kan se tilbake på 17 år på Svalbardbutikken. Sist som butikksjef under to direktører. På den spesielle dagen bærer hun blant annet gullsmykket hun fikk av sin eldste datters biologiske mor sammen med beskjeden «takk for at dere har tatt vare på henne».
Publisert

Karin Mella (65)

Født: I Alta og del av en søskenflokk på elleve
Sivilstatus: Gift med Svein, mor og mormor
Kom til Svalbard: I 2001, etter påtrykk fra barna
Skal bli på Svalbard til: Dro ned 11. desember
Prosjekter framover: Skrive diktbok, bok om helsevesenet, helbrede mer, være mormor og jobbe innen omsorg

Butikksjef Karin Mella (65) sitter ved møtebordet på Svalbardbutikken med glitrende armbånd, ring og gnister i øynene. På bordet foran seg har hun flere mapper og en liten kladdebok med stikkord til seg selv. Hun åpner den med rødlakkerte fingre og setter i gang med en lengre utredning.

– Å være kvinne og leder, det er ganske tøft. Om du hadde sittet på toppen, hadde det vært lettere. Men som mellomleder er du hele tiden avhengig av leddet over deg. Jeg tror kvinner mange ganger ikke slipper til på toppen, selv om de er bedre brobyggere. Men kvinnfolk kan også være kvinnfolk verst, og makt må brukes på riktig måte. Jeg skrev en gang en oppgave om at de som har mest makt på jorda er værgudene og leger. Karins latter triller over bordet før hun tar sats igjen.

I dag har hun sin nest siste dag på Svalbardbutikken og har nettopp hatt de butikkansatte stående rundt seg i en halvsirkel, gitt dem instrukser og oppmuntring før butikkdørene åpnet.

– Sier du egentlig at du skulle ønske du hadde vært toppsjef i Svalbardbutikken?

– Ja, så ærlig skal jeg være. Jeg mener jeg har bakgrunn for å være det, sier Karin og legger en CV på bordet.

– Jeg har studert økonomi, administrasjon, endringsledelse, konflikthåndtering, megling og pedagogikk. Jeg synes at det noen ganger kan være utfordrende å jobbe med folk som ikke har den kunnskapen man kan forvente. Ikke dermed sagt at folk ikke har kunnskap på Svalbardbutikken sier hun fort og ruller ut en latter til.

Karin Mella (18) jobbet «på gøy» i butikken Guldbrandsøy AS som søsteren har i Bergen. Lite visste hun da at hun skulle bli butikksjef på Svalbard.
Karin Mella (18) jobbet «på gøy» i butikken Guldbrandsøy AS som søsteren har i Bergen. Lite visste hun da at hun skulle bli butikksjef på Svalbard.

Omsorgssjef
Karin kom til Svalbardbutikken og stillingen som personalsjef i 2001. Hun kom fra Alta kommune hvor hun var omsorgssjef, og brukte erfaringer derfra da hun kom inn i et miljø preget av arbeidsrettssak og «klikker». I 1995 skrev hun boken «Det vi vil får vi til» som satte pasienten i sentrum.Hun forteller at den blant annet er brukt i undervisning i psykiatrien.

– I butikken står kunden i sentrum. Uten kunden er ikke vi. Og personalet er alfa og omega i en bedrift. Har du ikke bunn i bøtta, renner vannet ut og det fortsetter å renne.

I 2003, da permisjonstiden var ute i omsorgsjefsjobben, gikk Karin rundt med oppsigelsesbrevet til Alta kommune i to uker før hun endelig postet det.

– I Alta hadde jeg god jobb og enebolig. Samtidig trivdes jeg godt her også. Jeg kom til en bedrift med masse penger og kunne gjøre mye. Jeg følte jeg kom til en gullgruve og kunne snu det negative til det positive. Jeg er positiv. Er det et problem, er det bare å ordne opp i det.

Da Karin giftet seg med flygeledermannen Svein, sa faren hennes:

– Karin er som en fyrstikk. Hun blir sint, så tenner hun og når hun slokner er hun ferdig.

Fikk brev fra predikantbestefar
Da Karin vokste opp i Alta, hadde familien stadig besøk. De hadde talestasjon og folk kom til dem for å sende telegram eller ringe.

– Det kunne komme folk som trengte å overnatte, det kunne for eksempel komme samer fra fjellet. Jeg fikk med meg kristendom hjemmefra. Om jeg var redd om natta, fikk jeg beskjed om å si jesunamn og så sov jeg videre.

Karin tar en liten pause før hun legger til.

– Det er vanvittig viktig at ansatte også føler seg trygge, og at ledelsen spiller på lag med de tillitsvalgte.

Karin Mella 5-6 år gammel sammen med kusina Irene Pettersen hjemme i Alta. Mammaen til Karin var sydame. Hun sydde og strikket alle Karins klær.
Karin Mella 5-6 år gammel sammen med kusina Irene Pettersen hjemme i Alta. Mammaen til Karin var sydame. Hun sydde og strikket alle Karins klær.

Karins bestefar var predikant og helbredet folk. Han døde tre uker før hun ble født og etterlot seg brev som forklarte hvordan han kunne lese folk. De fikk Karin.

Hun spår i kaffegrut. Der hevder hun å kunne spå nøyaktig, men det må være kokekaffe.

– Ser du bokstaven A, betyr det at du blir utnyttet. Ser du bokstaven E, blir du forelska.

Nå er det en stund siden finnmarkingen har spådd, men hun har to «kunder» på vent før hun skal dra.

– Det er litt skummelt, for du kan kanskje se framtida. En torsdag da jeg gikk hjemme, fikk jeg for meg at vi skulle få et dødsfall i familien. Like etter fikk jeg telefon om at en var død.

Karin kommer med med flere eksempler på at spådommene har blitt til virkelighet, og forteller at hun også har stoppet blod.

– Det var en som ringte meg, som hadde hørt om meg, og trengte hjelp. Jeg fikk noe ganske sterkt over meg.

Karin blar opp på telefonen og leser opp en melding fra en som hadde fått helvetesild, som hun tidligere hadde hjulpet med nakken. Nå hjalp Karin på nytt.

– Jeg kan bruke Guds ord for å helbrede noen som sitter langt unna. Jeg har ikke fortalt om det før, for da hadde jeg fått så mange telefoner. Nå får jeg bare henvendelser fra dem som kjenner meg. Jeg har hatt veldig lite fritid og kanskje fått vært altfor lite sosial i samfunnet. Jeg måtte kutte ned på alt slikt, da jeg ble butikksjef.

Nå er snart butikksjeftiden over. Karin vet det ikke ennå, men dagen etter skal hun få overrakt et bilde og en sjekk. Hun skal kjempe mot tårene i en skjelvende tale til de ansatte og se flere av dem tørke tårer. Så skal hun åpne konvolutten og si:

– 10.000 kroner, nå får jeg betalt for overtiden min også. Ser dere, det lønner seg å stå på.

Og så skal de le litt før noen må inn på kontoret og tørke seg litt mer før kundene strømmer inn i butikken.

Karin Mella fikk en varm avskjed og gode ord fra direktør Morten Helliksen og kollegene på sin siste dag i Svalbardbutikken. Selv hyller hun dem og det internasjonale fellesskapet (som hun også har skrevet en oppgave om). Over 30 fagbrev er tatt av hennes ansatte, flere har tatt høyskoleutdaning, og butikken har hentet inn pris for «Norges sunneste bedrift».
Karin Mella fikk en varm avskjed og gode ord fra direktør Morten Helliksen og kollegene på sin siste dag i Svalbardbutikken. Selv hyller hun dem og det internasjonale fellesskapet (som hun også har skrevet en oppgave om). Over 30 fagbrev er tatt av hennes ansatte, flere har tatt høyskoleutdaning, og butikken har hentet inn pris for «Norges sunneste bedrift».

– Strakk armene mot meg
Mandag 11. desember satt Karin på flyet ned til det største av alt. Det nest største skjedde etter en lang adoptivprosess.

18. desember 1979 satt 28 år gamle Karin og Svein Mella på Fornebu og ventet. De hadde med seg en tom skinnpose som snart skulle varme en liten baby. De hadde ikke fått lov til å hente henne selv på grunn av uroen i Sør-Korea. Derfor kom hun og flere andre barn med fly til Norge. De nybakte foreldrene måtte gå inn i flyet og så barna som lå i setene innover flyet i pysjamas med bare legger.

Karin Mella og mannen Svein hentet begge sine døtre på Fornebu. Det var uro i Sør-Korea, så selv om de ønsket fikk de ikke dra dit for å hente døtrene selv. Her er eldstejenta Silje i den varme ullposen foreldrene tok med da de hentet henne i den kalde vinteren.
Karin Mella og mannen Svein hentet begge sine døtre på Fornebu. Det var uro i Sør-Korea, så selv om de ønsket fikk de ikke dra dit for å hente døtrene selv. Her er eldstejenta Silje i den varme ullposen foreldrene tok med da de hentet henne i den kalde vinteren.

– Så var det en som sa: «Mella, hva er det du ser etter. Din datter er jo der.». Da jeg gikk bort til henne, hadde hun to av fingrene i munnen. Hun smilte mot meg og holdt armene opp. Hjertet mitt blødde, sier Karin.

De puttet datteren Silje ned i den varme ullposen og fløy hjem til Alta dagen etter.

To år etter kom Lene (4 måneder) til Fornebu, og nå venter altså barnebarnet Ella Sofie på 3,5 år i Oslo.

Karin og Svein Mella når de hentet yngstedattera Lene. Storesøster Silje (t.h.).
Karin og Svein Mella når de hentet yngstedattera Lene. Storesøster Silje (t.h.).

Mormor Karin henter opp mobiltelefonen igjen og viser video av en liten jente som synger Tante Sofie-sangen av full hals.

– Jeg viste den akkurat til de nede, sier hun og ler og smiler til videoen er ferdig.

– Det er det største som har skjedd, å få barn. Men det var enda større å få barnebarn. Det er artig at vi får bo nær dem.

For to år siden, rett etter at Karin Mella ble operert for kreft, reiste familien til Korea for å hilse på de biologiske foreldrene til den eldste datteren.

– Jeg er så glad for at jeg fikk oppleve det. Med diagnosen min vet man aldri. Det går fint med meg, men jeg har verken fått beskjed om at jeg er frisk eller syk. Jeg er på kontroller hvert halvår. Det er veldig fint å bli fulgt opp. Men du må lære deg å leve med det. Når jeg kjenner noe, lurer jeg på om det er kreften som blusser opp igjen.

Hun vil skrive en bok om det også. Hvordan det er å være pasient i sykehussystemet.

– Jeg har jobbet i helsevesenet og så blitt syk. Jeg er ganske ressurssterk, men hver gang jeg går til kontroll er det nye leger, sier hun.

Fiskehatt og kjoler
De siste ukene har Karin solgt unna eiendeler på Longyearbyens kjøp- og salgside på Facebook. Kjoler, fat, glass, jakker, en gul og svart fiskehatt og bøker om katter og slanking.

Ting hun ikke trenger og ting hun ikke visste hun hadde, og som ikke skal være med til leiligheten i Sandvika.

Fra det nye hjemmet er det ikke lang vei til Stortinget og Knut Storberget som Karin tok innersvingen på en januardag i 2006. Han hadde gjort seg upopulær som Svalbardminister da Stoltenberg-regjeringa plutselig økte skatten med fire prosent. «Vi har trua på dæ», sa Karin. Det ble ikke noe av skatteøkningen og hun ble invitert til Oslo.

– Det var veldig stort. Etter at Storberget sluttet som justisminister, har vi ikke hatt kontakt. Men jeg har alltid vært politisk engasjert. Jeg satt tolv år i kommunestyret i Alta for Arbeiderpartiet. Jeg synes politikk er kjempespennende, og har studert politikk og statsvitenskap på universitetet, sier hun.

To perioder har hun også sittet som vara i lokal­styret for Arbeiderpartiet, etter en rask sving innom Kristelig Folkeparti.

– Sjefen min sa at de manglet folk i KrF. Jeg var usikker, men sa til slutt ja til å bli med. Det ble ikke nok folk til å starte opp. Jeg har mange ganger tenkt at jeg er for lojal. Jeg var enig med KrF i mye, men burde nok tenkt mer gjennom det, ler Karin.

– Skulle ønske noen tok over
I morgen, 7. desember, etter den salte markeringen i butikken, skal Karin ta farvel med de ansatte.

– Jeg vil ta navnet på hver enkelt og så si en setning. Alle er unike på sin måte, og det skal de huske. Jeg skriver dikt og sanger og skal gi ut en diktbok når jeg flytter ned.

Når hun er vel framme i Sandvika, skal hun se om hun får seg en deltidsjobb, helst innen helse.

– Jeg tok praktisk pedagogikk, så jeg kan undervise på videregående og høyskoler. Jeg har tatt kontakt med en hjelpepleierlinje og spurt om de trenger vikarer.

Karin sjekker notatboka si og konkluderer med at hun har fått sagt det meste nå, men det er en ting til hun gjerne vil si før hun skal ned i butikken og scanne varer.

– Jeg skulle ønske det var en som skulle ta over etter meg, men det blir flyttet rundt på ulike funksjoner. Hadde jeg sittet på toppen, hadde jeg nok valgt en annen modell enn å ansette enda en direktør, sier Karin.

Seks dager senere sender hun flere eposter med bilder. Ett fra da hun spådde skuespiller Per Christian Ellingsen, og serverte ham og kona finnbiff og multekrem. Det kommer også en serie bilder av en spent Ella Sofie som står på Gardermoen med en bukett roser. Karin er framme hos det største av alt.

Barnebarnet Ella Sofie (3,5) tok imot Karin og mannen Svein på Gardermoen 11. desember.
Barnebarnet Ella Sofie (3,5) tok imot Karin og mannen Svein på Gardermoen 11. desember.
Powered by Labrador CMS