Da Svalbard ble en del av Norge

Da markeringen av suvereniteten ble avlyst, tok polarfolket grep selv. Et kommandoskip, en håndhøvlet flaggstang og «velvillige husholdninger» med vin sørget for at det ble fest likevel. Les historien her. Åpen sak.

Det var stort fremmøte av gruvearbeidere på Skjæringa ved flaggheisingen 14.august 1925.
Det var stort fremmøte av gruvearbeidere på Skjæringa ved flaggheisingen 14.august 1925.
Publisert
Store Norske Spitsbergen Kulkompanis administrasjonsbygning i Longyearbyen bygget i 1919 var det eneste huset i byen med to etasjer. Her bodde og spiste gruveselskapets funksjonærer. Administrasjonsbygningen lå der Svalbard kirke ligger i dag.
Store Norske Spitsbergen Kulkompanis administrasjonsbygning i Longyearbyen bygget i 1919 var det eneste huset i byen med to etasjer. Her bodde og spiste gruveselskapets funksjonærer. Administrasjonsbygningen lå der Svalbard kirke ligger i dag.
Klokken 12.00 14. august 1925 ble det norske splittflagg heist og Svalbard var en del av Norge. Justisminister Paal Berg følger med fra talerstolen, marinemusikerne blåser fanfare og æreskompaniet presenterer geværer.
Klokken 12.00 14. august 1925 ble det norske splittflagg heist og Svalbard var en del av Norge. Justisminister Paal Berg følger med fra talerstolen, marinemusikerne blåser fanfare og æreskompaniet presenterer geværer.
14. august 1925 brakte KNM «Heimdal» suvereniteten og det første norske splittflagg til Svalbard. Her sleper Heimdal Roald Amundsens flybåt N25 inn til Ny-Ålesund i juni samme år.
14. august 1925 brakte KNM «Heimdal» suvereniteten og det første norske splittflagg til Svalbard. Her sleper Heimdal Roald Amundsens flybåt N25 inn til Ny-Ålesund i juni samme år.

34 gjester

Westby har gitt en liste over de som satt ved festbordet.

De tilreisende gjester var: Justisminister Berg, ekspedisjonssjef Øyen, midlertidig sysselmann Lassen, fem offiserer fra «Heimdal» og fem offiserer fra »Farm», direktør Dresselhuys med frue fra det nederlandske gruveselskapet i Barentsburg, telegrafbestyrer Fauske, Spistbergen radio på Finneset, driftsbestyrer Hansen med frue og hennes søster fra De Norske Kulfelter Spitsbergen i Hiorthhamn, og fiskerikonsulent Thor Iversen og magister Koefoed fra Fiskeridirektoratet som lå i Longyearbyen i forbindelse med fiskeriundersøkelser.

Fra Store Norske kom ingeniørene, Grøndahl, Lindholm og Sverdrup, den siste med frue, bokholder Eisten Lage og frue, kontormann Rolf Tandberg, telegrafist Heldahl, poståpner Sig. Rasmussen, tannlege Godal og verkslege Magne Mortenson-Egnund og frue. Og endelig kunne intendant og kontorsjef Olav Nielsen og verten Sigurd Westby få sette seg ned etter en meget hektisk dag. Ved bordet var også montør Hotz fra Oerlikon, et firma som leverte utstyr til kraftstasjonen.

Kings Bay Kul Company hadde meldt avbud. Det hadde også Adolf Hoel som var om bord i Farm som leder av det årets forskningsekspedisjon for «De norske statsunderstøttede Spitsbergenekspedisjoner». Man kan undres over hans avbud. Hoel var en av de viktigste drivkreftene i Norge bak Svalbard-traktaten i 1920 og han var i byen under suverenitetsseremonien.

Svalbardtraktaten av 9. februar 1920 gav Norge den «fulle og uindskrenkede høihetsret over Spitsbergnøgruppen», men det tok fem år med juridisk arbeid og et navneskifte før Norge fikk suvereniteten over Svalbard 14. august 1925. Det var planlagt en stor markering av at Norge fikk suvereniteten over Svalbard. Men den ble avlyst, en kunngjøring i et møte i Stortinget måtte være nok. Det ble for dyrt å leie et skip og å sende en delegasjon så langt nord. Men innflytelsesrike personer i de norske polarkretser, heriblant «Svalbard-traktatens far» grev Fritz Wedel-Jarlsberg, grep inn og det ble bestemt å holde en liten, lokal seremoni på Svalbard.

Nå høvde det slik at justisminister Paal Berg og ekspedisjonssjef Knud Øyen i Justisdepartementet var på vei nordover til et oppdrag i Kirkenes og da var de jo halvveis til Svalbard. Det var ennå ikke utnevnt noen sysselmann. Byråsjef Edvard Lassen i Justisdepartementet, oppholdt seg imidlertid høvelig til på Nordmøre, og ble konstituert til midlertidig Sysselmann på Svalbard. De tre møttes i Trondheim og tok hurtigruten nordover.

Etter at oppdraget i Kirkenes var utført, måtte de prøve å finne transport til Svalbard. Hva fantes av passende fartøy der nord? Den norske marinens kommandoskip KNM «Heimdal» lå i Øst-Finnmark som støtte for norske selfangstskuter i Østisen og ble på kort varsel rekvirert for å bringe suverenitetsdelagasjonen til Svalbard. «Heimdal» var det perfekte valg for et offisielt oppdrag for Norge på Svalbard.

Det var dette skipet som 7. juni 1905 brakte kong Haakon 7. og familien til Norges hovedstad Kristiania.

Champagne
Justisminister Berg hadde ett problem til. Han visste at han måtte markere suverenitetshøytideligheten på vegne av den norske stat. Han valgte å invitere på lunsj om bord i «Heimdal» i Longyearbyen etter seremonien. Men hva skulle han servere som var passende på en slik spesiell anledning? Skipet hadde ikke noe å hjelpe med. Berg telegraferte statsminister Johan L. Mowinckel og ba statsministeren «utvirke socialdepartementets samtykke hurtigruten overlate endel champagne». Svaret «ja» kom prompte og det nødvendige antall flasker ble overført fra hurtigruten til marinen. Den 9. august forlot «Heimdal» Kirkenes med de tre suverenitetsansvarlige fra Justisdepartementet.

På turen nordover besøkte de gruveanlegget Tunheim på Bjørnøya og var innom den da nederlandske kullgruven i Barentsburg og Spitsbergen radio på Finneset i Grønfjorden.

Varsel
31. juli hadde Store Norske Spitsbergen Kulkompanis overingeniør i Longyearbyen, Sigurd Westby, fått telegram fra hovedkontoret i Oslo om at det ville komme en delegasjon til suverenitetsovertagelsen 14. august. Store Norske var for alle praktiske hensyn Norge i Longyearbyen og Sigurd Westby var sjefen. Han hadde kun 14 dager til å planlegge høytideligheten, men ble beroliget av at kongen ikke kom, og da kom jo heller ikke Store Norskes styre og administrasjon. Alt ble enklere da.

Brygge, flagg og talerstol

Store Norskes uteavdeling fikk det hektisk. Det ble laget en honnørbrygge ved Gammelkaia for å lette gjestenes landgang. «Heimdal» skulle ligge for anker. På lageret for peletømmer ble det funnet en pen, men noe overdimensjonert stokk som snekkerne ivrig hugget, skavet og høvlet dag og natt på skift. Den cirka elleve meter høye og hvitmalte flaggstangen ble reist på ett «passende plass synlig fra havnen» slik sjefen på «Heimdal» ønsket. Det var staten som skulle betale for flaggstangen. Seremoni­plassen med flaggstangen var på Skjæringa der tilbygget på Sysselmannskontoret er nå. Det var rett øst for den skjæringen med skinnegang som gikk opp fra Sjøområdet, som gav stedet navnet Skjæringa. Seremoniplassen fikk også en spesialbygget plattform med talerstol. Og ikke minst, ble det satt fart i sommer-ryddinga i byen.

Flagging
Store Norskes styre i Oslo hadde sin egen mening om flaggseremonien ved suverenitetsmarkeringen. Selskapet hadde rederiflagg, det var hvitt med et sort «kullstykke» i midten og S, N, S og K i hjørnene. Det skulle heises på flaggstangen «som tegn på vår selvstendighet». Det skulle så «under rimelige oppmerksomheter» byttes ut med det norske splittflagg, for så å heises på flaggstangen på Administrasjonsbygningen. Dersom det ikke var Store Norske-flagg i byen, måtte det hentes fra et av skipene og forstørres med påsydde hvite kanter. Nå var det Svalbard-seremonien det gjaldt, ikke Store Norske, så den flagg-seremonien ble lagt til side. Det var få norske flagg i Longyearbyen, men med lån fra skip ble det flagget på en ny stang på en taubanebukk, på Gammelkaia og på Hotellneset. Signalflagg ble heist mellom en telegrafmast og Administrasjonsbygningen.

Suverenitetsseremonien
Den 14. august var det et nydelig, stille vær. Alle flagg på skip og på land var oppe klokken 09.00. Klokken 11.30 kom en geværtropp fra «Heimdal» med påmonterte bajonetter opp til seremoniplassen på Skjæringa. En flaggvakt med splittflagget tok oppstilling ved den nakne flaggstangen. Arbeiderne hadde fått fridag med lønn så mange av byens rundt 450 innbyggere var møtt frem. Intendanten, kokker og messeguttene var nok ikke tilstede, de var opptatt med den kommende festmiddagen og ekstrafor­pleiningen i Arbeider­messen og i Formannsmessen.

Talestolen var hvitmalt og flaggprydet. Justisminister Berg holdt sin tale klokken 11.45, først beskrev han Svalbards historie, så leste han den kongelige resolusjonen:

«VII Haakon gjør vitterlig: I henhold til Vår resolusjon 7. august 1925 bestemmes, at Svalbard (Spitsbergen med tilliggende øer og Bjørnøya) i dag overtas som en del av Kongeriket Norge. Gitt på Oslo slott 14. august 1925. Under Vår hånd og Rikets segl. Haakon»

Så presenterte han konstituert sysselmann Edvard Lassen som Norges øverste representant på Svalbard og klokka 12.00 ropte han: «Heis flagget!». Alle blottet hodet, splittflagget gikk til topps og hurraropene gjallet. «Heimdals» marinemusikk spilte Fedrelandssangen «Ja vi elsker», Kongesangen, og Fedrelandsalmen; «Heimdal» gav en salutt på 21 skudd og det ble saluttert med dynamitt på land. På samme tid ble det i Oslo saluttert fra Akershus festning og i statsråd på Slottet gratulerte statsminister Johan L. Mowinkel kongen med overtagelsen av Svalbard.

Heimdal-lunsj
Etter seremonien inviterte justisminister Berg til lunsj på kommandoskipet for tilreisende gjester, Store Norskes administrasjon, og representanter fra formenn og arbeidere. De siste var først nølende. To måneder tidligere var Norsk Arbeidsmandsforbund stiftet utendørs på Skjæringa. Rundt halvparten av de 300 gruvearbeiderne hadde meldt seg inn og de lot seg så representere av Arbeiderforeningens formann Johan Rønning og viseformann Alfred Møller. Alle nøt mat, vin og hurtigrute-champagne i trengselen i «Heimdals» salong.

Festmiddag
Suverenitetsseremonien ble holdt i Store Norskes by. Selskapets øverste funksjonær Sigurd Westby, inviterte til festmiddag fra klokka 15.30 til klokka 19.00. Antrekket burde vært galla, men det ble «daglig», da ingen av de lokale hadde hatt mulighet til å få sendt opp snippkjolen. Middagen ble servert i Store Norskes Administrasjonsbygning, som lå der Svalbard kirke ligger i dag. Det meste av første etasje var tatt i bruk. Middagsbordet strakk seg igjennom røkeværelset, biblioteket og biljardrommet. Møbler, duker og bestikk måtte lånes fra funksjonærenes hybler i andre etasje og Formannsmessa.

De som høvlet flaggstanga om natta gjorde en stor innsats, men den største innsatsen gjorde nok intendant Olav Nielsen og kokkene; intendanten var proviantansvarlig for Store Norske og dermed for Longyearbyen. Det var sent på vintersesongen og knappe beholdninger, og det var ikke tid for intendanten på to ukers varsel, å få noe spesielt opp fra fastlandet. Han måtte prøve å få satt sammen en meny av det beste byen kunne by på. Det var særlig vanskelig å skaffe nok og høvelige drikkevarer til en slik nasjonal, ja internasjonal høytidelighet. Men rødvin og cognac fikk Nilsen fra «velvillige husholdninger». Hvilke husholdninger det kunne være? I Longyearbyen var det kun Store Norske-ansatte, så det må ha vært det disse «husholdninger» som hadde litt ekstra hjemme i skapet. Hetvin fikk intendanten fra «Farm», forskningsfartøyet til De norske statsunderstøttede Spitsbergenekspedisjoner. Forskere er ofte utrustet for alle eventualiteter.

Suverenitetsmenyen
Når intendanten hadde tatt det beste i proviantlagret og det han fikk hos andre ble festmiddagens meny slik:

Karvekålsuppe, rødvin
Krustader med fiske­boller, asparges, hvitvin
Skinkestek, øl
Tarteletter med syltet frukt, hetvin

Etter disse fire retter var kaffebordet dekket i den tilstøtende hall og spisestue. Her fikk gjestene kaffe og cognac, punch og kaker. Taffelmusikken var ved «Heimdals» orkester, som hadde byttet ut messingen med strykeinstrumenter. Det var taler fra direktør Dresselhuys, herr Fauske og midlertidig sysselmann Lassen.

Arbeidernes festmiddag?
I Arbeidermessen ble det servert en punchbolle klokka 21.00. Den var blandet av en bryggekomité på ti mann, som hadde lovet Westby å ikke smake for ofte før serveringen. Arbeiderne fikk også «ekstraforpleining», det må bety noe mat de satte ekstra pris på. I Formannsmessen var det noe bedre servering. De ble bevilget litt ekstra spirituosa til formennene/stigerne, rundt 15 mann og her var det alminnelig tilfredshet da overingeniør Westby utpå kvelden kom innom. Han holdt en liten tale for dagen og fikk to taler fra formennene. Klokken 1900 gikk justisminister Paal Berg med følge om bord i «Heimdal» og de tilreisende gjester fra Grønfjorden om bord i «Farm».

Nachspiel
Nå kunne kokkene, intendant Nilsen og Westbye senke skuldrene og ta et mer enn velfortjent nachspiel «i friere former» sammen de de lokale gjester og offiserer fra «Heimdal». Klokka 21.00 kom en tropp fra skipet og firte splittflagget. Alle de andre flagg i Longyearbyen ble firt samtidig. Hvor ble det av splittflagget? Fikk midlertidig sysselmann Lassen det? Nachspielet holdt ikke på lenge, for dagen derpå var det rundtur for gjestene i Gruve 2a i Longyearbyen med påfølgende lunsj i Administrasjonsbygningen der justisminister Berg takket for et utmerket opphold. Så gikk turen over fjorden for besøk hos De Norske Kulfelter Spitsbergen i Hiorthhamn.

Svalbard er norsk
Klokken 18.30 seilte «Heimdal» ut Adventfjorden. Før kursen ble satt sørover, var det besøk i tre gruvesamfunn: det engelsk-sovjetiske i Grumant, det svenske i Sveagruva og det norske i Ny-Ålesund. Sammen med ilandstigningene på Bjørnøya og i Grønfjorden på reisen opp til Svalbard, var nå alle helårsbosetninger på Svalbard, norske og utenlandske, besøkt. De norske statsrepresentantene viste i handling at Svalbard nå var en del av Norge.

Kilder:
Thor Bjørn Arlov, Den rette mann, 2011.
Adolf Hoel, Svalbards historie I-III, 1967.
Trygve Mathisen, Svalbard i internasjonal poli­tikk 1871-1925, 1951.
Frode Skarstein, Adolf Hoel – Den gamle polarpioner, 2008. Sigurd Westby, Store Norske Spitsbergen Kulkompani 1916-1945, 2003.

Powered by Labrador CMS