Diamantmegleren

Morten Flygel prøver på nytt i Longyearbyen, der alt startet med diamanter på glanset papir.

Morten Flygel viser fram en prøvediamant han har i butikken. Han ville gjerne portretteres, men på en betingelse. Han ville ha et ordentlig bilde, gjerne i svarthvitt.
Morten Flygel viser fram en prøvediamant han har i butikken. Han ville gjerne portretteres, men på en betingelse. Han ville ha et ordentlig bilde, gjerne i svarthvitt.
Publisert
Morten Flygel i Edmonton i Canada. – Når jeg klarer å finne strukturen i diamanten, oppfører den seg som varmt smør, forteller han.
Morten Flygel i Edmonton i Canada. – Når jeg klarer å finne strukturen i diamanten, oppfører den seg som varmt smør, forteller han.
Morten Flygel i tiden da han var diamantstudent og hadde sommerjobb som taxisjåfør. Monica Aasen ble her fotografert med hans diamantringer.
Morten Flygel i tiden da han var diamantstudent og hadde sommerjobb som taxisjåfør. Monica Aasen ble her fotografert med hans diamantringer.
Morten Flygel bygger nå opp diamantnavnet i Gullgruva i Lompensenteret. Her ved monteret som har smykker han har designet selv.
Morten Flygel bygger nå opp diamantnavnet i Gullgruva i Lompensenteret. Her ved monteret som har smykker han har designet selv.

Morten Flygel (58)

Sivilstatus: Fri fant
Kommer fra: Narvik
Kom til Svalbard: Påsken 1976, på besøk til storebror Torbjørn. Har vært på øya hvert år siden
Skal bli på Svalbard til: Skal alltid ha en tilknytning til øygruppa, men må også være i bevegelse

›› Line Nagell Ylvisåker

En frakkekledd Morten Flygel går gjennom slottsparken våren 1995 og synes verden er absurd. Han har baklomma full av diamanter, men ikke penger til mat.

I 1985, etter å ha sluttet på medisinstudiet i Firenze, kjørte han taxi i Longyearbyen. Unggutten kom over det glansede magasinet med en artikkel om diamantindustrien. Han ringte artikkelforfatteren og endte på et PanAm-fly med fri bar fra London til Los Angeles. Der gikk han tre år på diamantsliperskole til 600.000 kroner.

– Vi begynte å slipe diamanter fra dag én. Vi måtte ha hardhetsfølelsen i hånda.

Morten Flygel viser med fingrene. Han sitter ved enden av møtebordet på Lompen­senteret og får lyset inn på den høyre siden av ansiktet. Rundt ti år etter at han var ferdig på skolen, fikk han tittelen master diamond cutter, Nordens eneste. Han kan se verdien av en diamant ferdig glitrende på fingeren allerede som rå, melkehvit stein på markedet. Diamantene han sliper skal returnere alt lyset som treffer dem.

– Min måte å jobbe på er 600 år gammel. Det er ingen automatikk i det jeg gjør, alt er håndarbeid. Jeg jobber bare med større diamanter, fra 1 karat og oppover. Med god kvalitet ligger de fra rundt 130.000 kroner, forteller han.

Trøbbel på diamantbørsen
Hjemme i Narvik satt mora og faren og prøvde å følge med. Mora hadde nektet sønnen å ta hyre på båt, men utferdstrangen fikk hun ikke gjort noe med. Jula 1988 åpnet hun gaven som hun bar resten av livet. Et anheng.

– Jeg tok den av henne i 2012, da hun døde. I fjor fikk jeg pusset det opp av Marina (Van Dijk i Longyearbyen red. anm.) og ga det i julegave til den eldste datteren min Alma. Det er den første diamanten jeg slipte ferdig, sier Morten.

Mora ble svært rørt over gaven.

– Det var nok av det mest betydningsfulle hun hadde. Og, som faren min sa: De klarte aldri å finne ut hvor jeg var, for jeg reiste så fort. Et år i Firenze, så Los Angeles, så Canada. De hadde sitt svare strev med å følge med på hva som foregikk.

Etter tre år på skolebenken, dro den nyutdannede diamantsliperen rett til Longyearbyen, og startet diamantsliperi i Næringsbygget. Sliperiet var en av de første private bedriftene i byen, og Morten var med på å starte Svalbard Næringsforening.

For å finansiere sine første diamanter, lånte han 120.000 kroner fra Longyearbyen sparebank. Så tok han en telefon til råvarebørsen i Antwerpen, en under – eller oververden, hvor han fremdeles har sitt kontaktnett.

– Jeg dro ned med 120.000 kroner. Minsteprisen er fem millioner. Jeg visste egentlig ikke hva jeg holdt på med. Det ble mye diskusjoner, og de ba meg om å komme meg til helvete ut derfra. Men jeg hadde med meg en bok om Svalbard, og på veien ut sa jeg: «Forresten, jeg har en gave til deg.» Mannen tok imot, og sa at han bare hadde testet meg, at et sted må alle begynne. Så fikk jeg tre-fire telefonnummer og kom meg videre. Jeg tror jeg fikk 20 diamanter av dårlig kvalitet, men jeg fikk beskjed om at den ene diamanten, den kom til å gjøre at jeg gikk i pluss.

Gruvegutta passa på
Men Morten gikk ikke i pluss i Longyearbyen.

– Jeg gikk skoene av meg, sier han.

På grunn av tollbarrieren klarte han ikke å gi gullsmedene på det nordiske markedet noen fordel, og fikk dem ikke til å bryte med gamle kontakter. Diamantselskapet gikk mot en styrt avvikling i 1993.

– Jeg glemmer aldri forsiden på Svalbardposten: «Slutt på diamantsliperi». Jeg kom på Huset etter å ha gått en skitur. Klokka var 14 og det var helt fullt av folk. Da jeg kom inn i lokalet, ble det helt stille. Jeg svettet som en gris på ryggen, sier Morten.

Da han sto i kø, ropte det fra Gruve 7-bordet: «Treng du jobb?»

– Hva slags jobb, spurte jeg. Det var ganske fælt altså. Det var Håvar Fjerdingøy og den gjengen der, selv om Håvar vel jobbet i Gruve 3. «Som boresliper i sjua», svarer de, og før jeg får sagt noe roper de på Anne Lise (Klungset Sandvik red. anm.) og sier at jeg skal få alt jeg vil ha. Jeg spiste to middager, og dro vel klokka tolv om kvelden i skisko og med skiene under armen, full som en alke. De tok vare på meg og syntes det var for jævlig. Tidligere hadde de vært med på å finansiere utdannelsen min med tips da jeg kjørte drosje.

Farvel med grønn diamant
Etter at han la ned diamantsliperiet i Longyearbyen, fikk han verksted i David Andersen-gården i hovedstaden. Det er nå han går i frakken sin gjennom Slottsparken uten penger til mat. En dag banker det på døra og politisk redaktør i VG kommer inn. Hun vil ikke gå før hun har kjøpt en diamant.

– Da hadde jeg bare en eneste slipt diamant igjen, det var min baby. Jeg hadde ikke lyst til å selge, men jeg hadde ikke råd til mat, så det ble et lett valg likevel. Hun fikk kjøpe den og jeg overlevde en stund til.

Det var den diamanten selgerne i Antwerpen sa han kom til å tjene inn igjen kjøpet på. Den hadde en nydelig, lys grønn farge.

Morten ønsket å gjøre en avtale om å få kjøpe diamanten tilbake engang, kanskje til tredobbel pris. Det gikk ikke redaktøren med på.

En dag tok han med sin første kone, en profesjonell ballettdanser, på Theatercafeen. Plutselig hørte han at noen ropte navnet hans. Det var redaktøren som holdt opp den grønne diamanten og sa han kunne låne den med seg, om han ville.

Han møtte henne igjen på trikken for litt siden. Hun hadde diamanten på og gjentok løftet, men kjøpe den får han ikke.

Headhuntet
Morten overlevde Oslo-tiden til han ble headhuntet til Canada, hvor han ble i fire år. Jobben var å bygge opp en diamantfabrikk til smykkeindustrien i landet. Så bar det tilbake til Oslo, før han flyttet til San Fransisco, mens kona ble igjen i Norge. Også der bygde han opp et diamantstudio.

– Jeg hadde et fantastisk lokale, slik du ser på film. Loft med vinduer fra gulv til tak, like ved inngangen til Chinatown.

Lokalet hadde to sikkerhetssluser. En større diamantbygning, som han også tilbrakte mye tid i, hadde væpna vakter. I Canada var det tre til fire væpna vakter med når de fikk leveranser.

– Jeg husker en gang jeg hadde kontor i en skyskraper i 30. etasje. Vi satt nede og spiste lunsj, og ventet på en leveranse. Da jeg så vakten, sprang jeg mot ham, siden det ikke var noen på kontoret. Han sa at jeg skulle gå bort, selv om han kjente meg. Vakten fortalte at om jeg ikke hadde gjort det, hadde han trukket våpen fordi han hadde så strenge instrukser. Jeg holdt på å bli skutt, forteller Morten.

I San Fransisco designet Morten smykker og møtte kunder. Og Cecilie. Det var ikke første gangen han så henne. Første gang var på Clas Ohlson i Oslo. Han så henne stå ved batterihylla og syntes hun var usedvanlig vakker. Derfor ble han overrasket over å bli introdusert for akkurat henne i San Fransisco på hennes egen kunstfotoutstilling. De hang sammen tre-fire dager i ambassademiljøet, før hun fløy til Norge. Morten sørget for at det hang en blomsterbukett på døra da hun kom hjem. Hilsen Clas Ohlson.

– Kanskje det var derfor hun spurte om å få låne leiligheten min. Hun kom tilbake etter seks måneder, og fikk låne den. Men jeg hadde glemt å fortelle at det var en studioleilighet uten soverom, og at jeg var der jeg også. Så ble vi kjærester, og så kom Alma i 2005.

De valgte å flytte tilbake til Norge slik at datteren skulle vokse opp med nære relasjoner til familien. Etter halvannet år flyttet de likevel til London, der Cecilie gikk på filmskole.

Så dro de tilbake til hjemlandet og Morten bygde opp sin egen virksomhet, etter først å ha vært med på å forme diamantprofilen til Bjørklund.

Så for ett år siden bestemte han seg for å flytte tilbake til Longyearbyen. Og plutselig så sitter han her, på Lompensenteret, med lyset inn fra siden og forteller om reisen som aldri tar slutt. Cecilie og de to døtrene Viktoria (6) og Alma (12) er igjen på fastlandet. Han reiser litt til og de litt fra. I mai har han vært her i ett år. Da gjør skattereglene det lettere å pendle.

– Jeg må legge det opp slik at jeg kan være to steder på samme tid. Jeg klarer ikke å låse meg fast, jeg må være i bevegelse. Men når man får barn må man også være til stede, det er det viktigste, sier han.

Diamantsliperen har bestemt seg for å ha en tilknytning til byen.

– Jeg hører et ekstra klikk, noe som faller på plass, når jeg går ned flytrappa i Longyearbyen. Det er ikke tull. Jeg slapper mer av her enn noe annet sted. Rent medmenneskelig trives jeg med måten folk omgås på. Folk har vært på mange ulike plasser, og borti mye rart.

Svalbardfaktoren
Morten tar fram en tusj og tegner det perfekte smykket. Linjene, balansen, hvor diamanten skal sitte, lyset. I en monter i Gullgruva, hvor han nå er ansatt, ligger smykker han har designet og reflekterer lyset. Men han selger også bestikk, klær og suvenirer.

– Vi er i ferd med å bygge opp en diamantdel, og det er min jobb. Det har begynt å bli bra diamantsalg lokalt og en del blant besøkende, uten at vi har markedsført det ennå. I tillegg har jeg blitt diamantmegler, sier Morten.

Som master diamond cutter er han en av de beste i verden til å verdsette diamanter.Han er kvalitetssikringsleddet mellom kjøper og selger.

– Det spiller ingen rolle hvor i verden du er, og jeg mener det beste stedet å sitte er i Longyearbyen. Da slår Svalbard-faktoren inn, du blir en kontrast til resten av industrien, og det fungerer. Jeg ville ikke sitte på perrongen når toget gikk, jeg ville være om bord. Jeg vil være i Longyearbyen mens samfunnet forandrer seg, sier han.

Det er ikke nødvendigvis smykker han jobber med, men investeringsdiamanter.

– Det er folk som ser det som mer lukrativt enn penger i banken eller aksjer. De kan selges med større marginer. Om du kjøper en diamant til 20 millioner, trenger du kunnskaper. Det er der jeg kommer inn i bildet, sier Morten.

Men han sliper ikke steinene selv lenger.Han kjøper ferdigslipte diamanter gjennom Gullgruva, og sikrer at folk får den slipekvaliteten de vil ha.

– Det er en ekstremt kostbar affære å kjøpe rådiamanter. Man kan ikke kjøpe en, to eller tre diamanter. Man må kjøpe opp mot 200 hver gang for at de i det hele tatt vil snakke med deg. Da måtte jeg hatt et marked og ti til tolv ansatte. Det vil jeg ikke. Jeg vil heller være frilanser.

Men håndverket sitter i fingrene.

–Det er som å sykle. Og noen ganger klør det slik at jeg vurderer å ta opp et slipeverksted fra fastlandet.

En diamant på en karat bruker han to til tre arbeidsdager på, for å få et perfekt resultat.

– En sliper som ikke er så nøye på det, bruker en dag. Men da ser det ut som en fugl har bæsjet på steinen, den får så dårlig briljans. Diamanten skal reflektere lys. Jo bedre slipt, jo høyere lysrefleksjon. Derfor må den etter min mening være perfekt slipt.

På Morten er det bare øynene som glitrer.

– Diamanten er det som har den sterkeste energien, det er det hardeste grunnstoffet som finnes. Det sies at diamantslipere får nok av den energien når de sliper, og ikke trenger den når de går hjem. Nå tror ikke jeg akkurat på det, men jeg trenger en pause fra diamanten når jeg går hjem. Konsentrasjonen blir så ekstrem at den nesten blir meditativ, sier han.

På vei over
Og først nå, over 30 år etter at han først forlot Longyearbyen til fordel for diamantene, begynner han å få lønn for strevet.

– Det har ikke bare vært solskinn. Det har vært grusomme situasjoner der jeg har vært livredd. Men når det har gått til helvete, kan man som gründer bare krumme nakken og peise på igjen. Det har jeg gjort et par, tre ganger. Om du aldri gir opp, lykkes du til slutt.

Morten trekker fram The valley of death. Et begrep fra gründerverdenen: Du står på kanten av en dal, og i bunnen renner en elv av blod.

– Så stuper du med hodet først, og det er om å gjøre å svømme over og komme seg opp på den andre siden. To ganger har jeg måttet svømme tilbake. Nå har jeg svømt over og fått hofta opp på elvebredden, jeg er på vei over.

Powered by Labrador CMS