Fra veggavis til alle plattformer

Det begynte med en mann og èn side. 70 år etter kommer Svalbardposten ut på papir, nett og sosiale medier. Det koster.

Alle ansatte samlet utenfor avisens lokaler i Post- og bankbygget.  Fra venstre redaktør Hilde Røsvik, markedskonsulent Ingrid Ballari Nilssen, journalist Kent Roar Nybø, journalist Christopher Engås, sekretær Wenche Sørensen og journalist Svein Rune Kjøllesdal.
Alle ansatte samlet utenfor avisens lokaler i Post- og bankbygget. Fra venstre redaktør Hilde Røsvik, markedskonsulent Ingrid Ballari Nilssen, journalist Kent Roar Nybø, journalist Christopher Engås, sekretær Wenche Sørensen og journalist Svein Rune Kjøllesdal.
Publisert

– Jeg tror Chris har satt rekord i lengde på sitat! utbryter journalist Svein Rune Kjøllesdal. Han sitter ved pausebordet i det som fungerer som kombinert kontor for ham og lunsjrom for hele avisen. Foran seg har han rykende ferske nyheter, så ferske at ingen andre har lest dem. Det er tirsdag, klokken er 15 og det er en time til deadline.
En time før deadline leser journalist Svein Rune Kjøllesdal (t.v.) og Christopher Engås korrektur. En og annen sensurert kommentar faller underveis.
En time før deadline leser journalist Svein Rune Kjøllesdal (t.v.) og Christopher Engås korrektur. En og annen sensurert kommentar faller underveis.

Svein Rune trykker på en rød penn. Klikk, klikk, klikk. Ellers er det stille og konsentrert. Fem sider henger oppe på veggen, ferdig korrekturlest.

På kontoret ved siden av sitter journalistene Christopher Engås og Kent Roar Nybø.

– Jeg må konsentrere meg om blandingen av nynorsk og bokmål her, sier Engås gjennom den åpne døra.

– Det er godt gjort at det fremdeles er nynorskord der, siden to andre har lest saken før deg, svarer Kjøllesdal.

På skranglete skrivemaskin
Nå er det 70 år siden den første avissiden ble publisert: «Herved presenterer jeg for Longyearbyens befolkning første nummer av vinterens avis Svalbardposten. Avisen vil om mulig utkomme en gang om uken. Den vil bringe de siste nyheter fra ute-verden og her fra byen», skriver redaktør og gruvearbeider Kjartan Olsen. Den første utgaven er i hovedsak viet velferdsarbeidet for vinteren. Det var nok å ta fatt på, men Olsen håpte at årets vinter ville bli den beste etter krigen når det gjaldt avkobling og underholdning. Blant annet er det kjøpt inn nye musikkinstrumenter for 5.600 kroner.

– Øvelsene går for fullt, og i julehelgen blir det mulig å høre musikkorpset, skriver han. Korøvelser og trening i regi av Svalbard Turn blir det også.

Olsen ga ut 17 nummer av Svalbardposten den kommende sesongen. Avisen ble den første tiden skrevet på en skranglete skrivemaskin, og stensilert opp. Den ble så slått opp på brakkene, og skulle leveres ut til familiene. Høsten 1949, tok Thoralv Lund over som velferdssekretær, og dermed også redaktør. Han videreutviklet Svalbardposten og ga ut avis på mellom 10 og 24 sider hver lørdag.

– Å være velferdssekretær, det var jævlig hardt. Jeg var jo alene. Jeg hadde også ansvaret for bisettelser og hadde fire av dem i året. Jeg var sosialarbeider. Folk kom til meg med familieproblemer, og folk som skulle kjøpe hus, kom til meg, og gud vet hva jeg ikke hadde å styre med. Og så hadde jeg ansvar for kinoen og var velferdsrådets representant i musikkforeninga. Så skulle jeg lage Svalbardposten hver uke. Jeg hadde altfor mye, skjønner du. Jeg sov nesten ikke. Jeg hadde 350 abonnenter og måtte bringe avisen ut sjøl, på lørdagskveldene. De andre koste seg med flaska si, og jeg måtte gå med avisa i all slags vær. Det var et slit uten like, så det orket jeg ikke å holde på med lenger, fortalte han i et intervju i Svalbardpostens jubileumsbok for ti år siden.

Ingrid Ballari Nilsssen blir kalt inn for å gi Svein Rune Kjøllesdal råd om forsiden.
Ingrid Ballari Nilsssen blir kalt inn for å gi Svein Rune Kjøllesdal råd om forsiden.

Sender sider
Avisen ble trykket i Longyearbyen frem til slutten av 1995. I desember det året røk Heidelberg-pressa, og avisen ble sendt til Tromsø for trykk.

I dag legger redaktøren og journalistene tekst og bilder inn på sidene, lager pdf-er av dem og sender til trykkeriet Lundblad media i Tromsø. Når dagens pdf-avis er sendt, starter trykkeriet umiddelbart med å få den ut på papir. De pakker og sender aviser opp med fly til Longyearbyen og navner og sender ut til abonnentene i landet ellers. Ennå er det noen sider som mangler før dagens avis er klar til trykk.

Hilde går inn til markedskonsulent Ingrid Ballari Nilssen og spør om de siste annonsene er på plass.

– Ja, svarer Nilssen og viser fram en dobbeltside med gratulasjoner til Karlsberger Pub.

– Da er vi i havn. Bra jobba, skryter redaktøren.

Tilbake på journalistkontorene merkes det med rødt, og beskjeder og spørsmål går frem og tilbake mellom journalistene. Heter det flere departement eller departementer? Skal det legges inn stikktitler på forsiden, og hva skal det stå?

– Er det noen som har forslag til stikktitler? spør Kjøllesdal som har satt seg bak dataskjermen.

– Om statsbudsjettet, legger han til.

– Langt gjesp, svarer Engås.

Fra en til seks
Fra å være en enpersonsredaksjon, har Svalbardposten nå seks ansatte. Redaktør og daglig leder Hilde Røsvik, journalistene Engås, Kjøllesdal og Kent Roar Nybø, og salgsavdelingen bestående av veteran Wenche Sørensen og Ingrid Ballari Nilssen.

Det sitter folk i alle kroker. Våren 1983 flyttet Svalbardposten inn i nye lokaler i Post- og bankbygget, og lokalene har nok ikke blitt mye endret siden. Gule, røde og blå vegger slåss med grønne stoffstoler om oppmerksomheten i lunsjrommet.

Klokken har blitt 15.50, men det er ingen panikk å spore.

– Nei, nå sender jeg skitten, sier Engås.

For ti år siden, ville mange tråder fremdeles ha vært løse på dette tidspunktet. Etter en felles redaksjonsmiddag, ville redaktør Birger Amundsen ha sittet med bare føtter i inneskoene sine og hamret løs på tastaturet. Da hendte det rett som det var at de siste sidene ikke ble sendt før over midnatt, og det ble travelt med å rekke en deadline-øl i puben før skjenkestopp.

Siden da har nye redaktører, økonomi og fraktmuligheter flyttet deadlinen flere ganger. Først til onsdag klokken sju, så til onsdag klokken 16 og onsdag klokken 14. I dag er deadline altså på tirsdager klokken 16, ettersom posten ikke lenger leverer avisen fra en dag til den neste.

– Nå har vi blitt torsdagsavis. Noen synes ikke noe om det, men de fleste forstår at vi måtte flytte trykkedag. Det som er leit er at vi stadig får tilbakemelding på at selv om posten nå har to dager på å levere avisen, klarer de ikke alltid å få den ut til fastlandsabonnentene før helga, slik de har lovet. Neste år vil posten stramme enda mer inn. Hvordan dette blir til slutt, vet vi ikke, sier redaktør Røsvik.

Markedskonsulent Ingrid Ballari Nilssen til høyre og sekretær Wenche Sørensen viser redaktør Hilde Røsvik de siste annonsesidene.
Markedskonsulent Ingrid Ballari Nilssen til høyre og sekretær Wenche Sørensen viser redaktør Hilde Røsvik de siste annonsesidene.

Lim og lupe
Det har blitt onsdag og Hilde haster inn på kontoret etter å ha avtalt med tre ungdommer på skolen om at de skal lage en dobbeltside til neste avis.

– Vi lå veldig godt an i går. Det er ikke alltid det er like god kontroll inn. Det kjennes som at uken har blitt litt kortere. Når vi leverer tirsdag i stedet for onsdag, føles det som å hoppe rett inn etter helga. Vi jobber konsentrert de dagene. Kunsten er å holde trykket oppe onsdag, torsdag og fredag også. Det er ikke alltid like lett, sier hun.

Røsvik tiltrådte som redaktør for 2,5 år siden.

– Min jobb er å holde en rød tråd gjennom hele bedriften og ha et overordnet syn på det som gjøres i løpet av en uke. Det er veldig spennende å drive en avis. Det er ikke som å drive en pølsebod eller butikk. Det er penger inn og ut, men du har også en viktig samfunnsrolle som avis, sier hun.

Redaktøren mener at det å ha en lokalavis er svært viktig for Longyearbyen. Avisen skal være både lim og lupe, og den skal binde folk i Longyearbyen sammen.

– Vi har så stor utskifting i byen, at det alltid vil være behov for informasjon. Nå har vi TV-aksjonen som er et godt bilde på samarbeidet og viljen til å gjøre det lille ekstra, som folk i denne byen har. Og så skal avisa være lupe. Vi skal stille de kritiske spørsmålene både lokalt og sentralt. Jeg synes blant annet det var viktig å sette søkelyset mot guidebransjen i år. Det kom resultater av arbeidet, sier hun.

Kjemper for inntektene
I tillegg til å være en ukeavis på papir, har Svalbardposten kommet på nett. Den har fått egen Facebook-konto og Instagram tag. I fjor avgjorde styret at avisen skulle ansette en ekstra journalist i 60 prosent prosjektstilling for å styrke den digitalt.

– Det er vi midt i nå. Vi skal ikke lenger legge ut alle saker samme dag som papiravisa kommer, men ha en mer levende nettavis og bli flinkere til å lage saker gjennom uka. Satsingen har resultert i flere visninger, men vi klarer ikke å selge annonser tilsvarende kostnaden ved satsing på nett. Det tar lenger tid enn jeg hadde trodd, sier redaktøren.

Svalbardposten var lenge skånet for fallet i annonseinntekter og opplag, som avisene på fastlandet ble rammet av. Nå har bølgen også nådd Svalbard. I 2016 gikk avisen 464.000 kroner i minus. I fjor 43.000 kroner i pluss. Opplaget har en svak nedgang, mens tapet i annonsekroner merkes godt.

– Det er mange annonsører som er flinke til å bruke avisen, og så er det en del som av naturlige grunner heller bruker Facebook og Google. Det er billigere, og de når kundene sine på en annen måte, sier Røsvik.

Svalbardposten gjør flere grep for å øke inntektene. Blant annet det engelskspråklige Top of The World, fotomagasin og temabilag.

– Administreringen av abonnenter er også satt ut til et eksternt firma, slik at vi kan bruke mer ressurser lokalt på salgsarbeid, sier Røsvik.

– Kan dere da miste nærheten til abonnentene?

– Abonnentene får ikke like god service som da vi gjorde dette, men vi måtte veie det ene mot det andre. Hva er viktigst for å beholde avisa. Vi må tenke økonomi ikke bare i dag, men fram i tid. Kjernevirksomheten vår er journalistikk og da må vi også satse på det, svarer Røsvik.

Hun legger til at Svalbardposten er en av avisene i landet som får minst i pressestøtte.

– Jeg har søkt medietilsynet om nordnorgetillegg som følge av høye trykke- og distribusjonskostnader. Vi fikk nei første gang vi prøvde, men nå tar de saken opp igjen.

Feirer med kake
Veggene på redaktørkontoret er dekorert med priser og diplomer. Årets lokalavis, årets forside, journalistpris og hederlige omtaler. Røsvik ønsker at avisen skal levere kvalitetsjournalistikk også i tiden som kommer.

– Det er viktig at vi som eneste rapporterende medium i høy-Arktis har ressurser til å følge opp ordentlig. Departementer og myndigheter følger med på det vi skriver. Nå skjer det mye fryktelig fort. Norskandelen synker, det er boligmangel, skredproblematikk, klimaendringer. Det er mye som fort også blir rikspolitisk, sier redaktøren.

Hun skulle ønske avisen kunne gått enda grundigere til verks, fulgt opp postlistene til Longyearbyen lokalstyre, Sysselmannen og departementene ennå tettere. Løftet papiravisen, nettavisen og arbeidet på sosiale medier.

– Vi kan alltid bli bedre, og det er mye vi har lyst til å gjøre med avisen, men vi klarer ikke å gjøre alt på en gang, sier hun.

Nå skal først 70 år med lokalavis feires, og redaktøren inviterer leserne inn i avislokalene på åpen dag. Fotomagasin blir også sendt ut til alle avisens papir og komplettabonnenter.

– Jeg håper avisen skal bestå. Det er stas å drive en avis som har så høye lesertall og opplag sammenlignet med innbyggertallet. Men det skal ikke være noen hvilepute. Vi skal lage god journalistikk, sier hun.

Powered by Labrador CMS