Maria forlot barna for døden her

For snart 100 år siden dro «Maria från Vasa» på fangst med Oscar Olsson. Først nå får vi vite hvem hun var.

Det har vært knyttet usikkerhet til hvilken hytte Maria overvintret i på Elvetangen. Tore Sørensen mente det var hytta i Jan Teunissenbukta,men den ble ifølge boka Fangsthytter på Svalbard av Per Kyrre Reymert og Oddleif Moen først satt opp av Hilmar Nøis i 1946. Reymert tror som tidligere fangstmann Eero Lindberg at de overvintret i Villa Rave. Hytta består av to deler. Et russisk overvintringshus fra 1700-tallet og en norsk fangsstasjon bygget i 1910. Hvem mennene på dette bildet fra 1912 er, er ikke kjent.
Det har vært knyttet usikkerhet til hvilken hytte Maria overvintret i på Elvetangen. Tore Sørensen mente det var hytta i Jan Teunissenbukta,men den ble ifølge boka Fangsthytter på Svalbard av Per Kyrre Reymert og Oddleif Moen først satt opp av Hilmar Nøis i 1946. Reymert tror som tidligere fangstmann Eero Lindberg at de overvintret i Villa Rave. Hytta består av to deler. Et russisk overvintringshus fra 1700-tallet og en norsk fangsstasjon bygget i 1910. Hvem mennene på dette bildet fra 1912 er, er ikke kjent.
Publisert

Det ble sagt at Maria hadde tenkt å halshugge barna, og at hun fikk et utbrudd av galskap.

Hun rømte til Svalbard med fangstmannen Oscar Olsson i 1919, da de fire barna var små.

– Det var alt vi visste, skriver tippoldebarnet Anna Maria Emilsson (48) til Svalbardposten.

Da hun var 14 år gammel begynte hun å slektsforske, uten å komme noen vei med denne tråden. Ikke før broren hennes nylig kom over en nettside hvor fødsels- og dødsinformasjonen til Maria sto.

Anna fikk kontakt med Kings Bay i Ny-Ålesund, som var oppgitt som dødssted. Fra dem fikk hun tilsendt artikkelen «Maria från Vasa», som sto på trykk i Svalbardpostens julenummer i 2009.

Anna  Maria Emilsson bor i Sundsvall i Sverige. Hun har lett etter svar på hva som skjedde med tippoldemoren. Det fant hun i fjor, blant annet i Svalbardposten fra 2009.
Anna Maria Emilsson bor i Sundsvall i Sverige. Hun har lett etter svar på hva som skjedde med tippoldemoren. Det fant hun i fjor, blant annet i Svalbardposten fra 2009.

Fikk aldri vite

Artikkelen er skrevet av avdøde førstekonsulent ved Statsarkivet i Tromsø, Tore Sørensen.

«Vi får neppe noen gang vite hvem hun var. Valget tok hun selv, å forlate sitt og sine i Vasa og bli med Oscar til Spitsbergen. Man kan mene hva man vil om det. Varmen hadde hun fått kjenne. Men kulden kom tilbake. En kulde som tok både sjel og kropp. Det hun måtte gjennom før hun til slutt fant sitt nest siste – og mange år senere sitt siste – hvilested i Ny-Ålesund, er det bare trist å tenke på», avsluttet han artikkelen.

Svaret fra Anna Emilsson kom dessverre for sent for ham, men nå kan Svalbardposten fortelle hvem Maria var.

Sørensens beretning

Først Sørensens beretning: Maria møtte svenske Oscar Olsson i havnebyen Vasa vest i Finland sensommeren i 1918. De ble betatt av hverandre, men det var ett problem. Maria var gift og hadde barn. Ifølge Sørensen var det ingen kjærlighet i forholdet mellom henne og mannen. «Bare en kulde som Maria knapt kunne holde ut.» Olsson og en kamerat ved navn Olle hadde begge jobbet for Kings Bay Kul Comp AS i Ny-Ålesund tidligere, og ønsket bytte ut trange, svarte gruveganger med revefangst. Da Olsson året etter ba Maria bli med ham og kompisen Olle på fangst, sa hun ja.

De fikk skyss nordover til Elvetangen i Wijdefjorden med ei fangstskute. Det var ikke fritt for at skipperen og mannskapet humret litt over disse fangstfolkene de hadde med seg. Et kvinnfolk og to menn, og hyttematerialer som knapt ville rekke til tak over hodet. Her ville det ikke bli snakk om eget soverom for noen. Utrustningen for øvrig var også ytterst mangelfull.

De tre ble satt i land, og bygde opp den vesle hytta. Det var dårlig med drivved, som de skulle ha brukt til ekstra byggematerialer. I tillegg ble det strevsomt å skaffe nødvendig brensel for vinteren. Mennene gikk i gang med å lage revefeller, men de plagdes med å få dem til å fungere som de skulle. Nå kom også et nytt og ødeleggende problem til syne: «En krakilsk og sjalu Oscar beskylte Olle og Maria for å rotte seg sammen mot ham – fangstlederen! Maria var fortvilet», skriver Sørensen.

Maria overvintret på Elvetangen i nord i Wijdefjorden. Hun ble fraktet til lege i Ny-Ålesund.
Maria overvintret på Elvetangen i nord i Wijdefjorden. Hun ble fraktet til lege i Ny-Ålesund.

Svært syk

30. juli 1920 kom skipper Henning Johansen og motorskøyta «Klippen» av Tromsø inn Wijdefjorden, da de fikk se en mann komme roende mot seg fra vestsiden av fjorden. Karene firte seil og ventet til han var kommet opp til dem. Han spurte om de var sendt ut for å hente fangstekspedisjonen han tilhørte. Nei, måtte mennene si, og de visste heller ikke at det skulle ligge folk der inne. Mannen i robåten var Olle. Han var i så dårlig forfatning at de måtte være to for å få ham om bord. Han fortalte at de var to til, og at Maria var svært syk og hadde vært sengeliggende i over en måned. Også Oscar var syk. Han hadde måttet lage seg krykker for i det hele tatt å kunne komme seg litt rundt. Mennene på «Klippen» skjønte straks at det var skjørbuk Olle led av. De prøvde å hjelpe ham med det de hadde. De raspet poteter som de lagde en slags saft av og lot ham drikke. Så ga de ham kokt, ferskt kobbekjøtt og speilegg. Han blødde sterkt fra tennene da han spiste, og viste dem at han var blå under armene. Beina var også hovnet opp. Det var ingen tvil om at skjørbuken var kommet langt, og med de to på land måtte det være enda verre.

Kom aldri

Da de kom til fangststasjonen sto Oscar utenfor hytta og støttet seg til to trekrykker. Hytta var skrøpelig bygd og var stein- og jordsatt til midt oppå veggene. Inne var det verre enn skipperen hadde kunnet forestille seg. I køya, under en fillehaug, lå Maria mer død enn levende. Kokekar og annet husgeråd var overgrodd av skitt.

Oscar fortalte at fangstskuta som hadde satt dem ut hadde lovet å hente dem i juni. Nå var det slutten av juli og de hadde ikke kommet. Fangstfolkene var fri for nær sagt all proviant. De hadde planlagt å laste det de hadde av skinn og utstyr i robåten og prøve å komme seg til Ny-Ålesund. De hadde sydd seil av ulltepper siden de var så svake at de ikke ville klare å ro hele veien selv.

Da Johansen spurte hvordan de to karene hadde tenkt å få plass til to mann og et dødssykt menneske, svarte Oscar at Maria skulle plasseres framme i båten. Der kunne de ikke ha skinnene som da ville ha blitt våte og ødelagt av sjødrevet.

Et mareritt

Johansen satte seg på sengekanten og forsøkte å snakke med Maria. Hun var så svak at hun bare kunne hviske fram ordene: Hun hadde forlatt mann og hjem i Vasa i Finland og reist på fangst med Oscar. Det hele hadde utviklet seg til et mareritt.

Beholdningen av sukker, margarin, kaffe og andre ting var tømt før jul, så det hadde blitt skralt og ensformig i matveien resten av vinteren. Hun hadde mye annet på hjertet også, men hun snakket lavt. Den svensk-finske uttalen var heller ikke så lett å forstå. I tillegg luktet det så vondt av henne at Johansen ikke greide å være nær henne så lenge av gangen at han oppfattet hva hun sa. Hun var i forråtnelse. Men han fikk med seg at hun hadde blitt skammelig behandlet av Oscar og Olle. De hadde begge vendt seg mot henne. Hun sa at det var de to «semreste» mannfolk hun noen gang hadde møtt. Hun kunne bli purret til å lage mat til dem når som helst på døgnet. Hun måtte ofte selv hugge ved for å få fyr på ovnen, og når det ble varmt dryppet det vann fra taket som dannet issvuller på gulvet. Flere ganger hadde hun sklidd på isen og slått seg. Det var mørkt, for parafin til lampelys var de blitt fri for tidlig på vinteren. Og så var det kulden. Gud som hun hadde frosset.

– Jeg lurer på hva hun tenkte? Hvilken angst de må ha hatt! Jeg lurer på om hun angret på at hun forlot barna og den tryggheten hun hadde

Klarte ikke spise

Maria ble brakt om bord i «Klippen» og lagt i en av køyene. Johansen lagde mat til henne, men hun var så dårlig at hun ikke klarte å spise. De satte kursen mot Ny-Ålesund. Maria trengte legehjelp så fort som råd var. Tre timer etter at de nådde gruvesamfunnet, døde hun mens de holdt på å bade henne. Det var ingenting verkslege Schäfer kunne gjøre.

Oscar og Olle kviknet til, og ga sine redningsmenn to reveskinn som takk for hjelpen. Karene på «Klippen» hadde ikke noe kunnskap om skinnkvalitet, og da de kom tilbake til Norge, fikk de vite at det var to nærmest verdiløse «lørverev»-skinn de hadde fått. «Tølperne hadde vist sine dårlige sider igjen», skriver Sørensen.

Maria ligger trolig gravlagt ved en gravplass nær den såkalte luftskipsmasta i Ny-Ålesund. Under flyttingen av noen graver som hovedsakelig skrev seg fra hvalfangst på 1600-tallet, ble det i 1958 funnet en kvinnegrav fra nyere tid. Det mener Sørensen må ha vært levningene etter Maria.

Tippoldebarnet forteller

Dette var det første sporet Anna kom over. Det ble sendt til henne fra broren, og satte fart i slektsforskningen.
Dette var det første sporet Anna kom over. Det ble sendt til henne fra broren, og satte fart i slektsforskningen.

Anna Emilsson forteller at Maria var hennes morfars mormor. Hun ble født i juli 1877 i Kvevlax i Finland, like utenfor Vasa og hadde pikenavnet Stagnäs.

Marias datter Judit på Anna Emilssons 1-årsdag i 1971. Her sitter Anna Maria på morens fang, mens storesøster Marie har fullt fokus på kaken. Judit fikk et brev av sin mor, men rev det i stykker med en gang. Ingen vet hva som sto der. Foto: privat
Marias datter Judit på Anna Emilssons 1-årsdag i 1971. Her sitter Anna Maria på morens fang, mens storesøster Marie har fullt fokus på kaken. Judit fikk et brev av sin mor, men rev det i stykker med en gang. Ingen vet hva som sto der. Foto: privat

– Det fantes så mye informasjon om henne som ingen av oss visste om. Jeg tror heller ikke at Judit, Marias datter, visste dette. Vi trodde hun døde av klimafeber. Vi visste at Judit fikk ett brev fra Maria, men hun kastet det med èn gang. Ikke så rart med tanke på hva deres mor hadde gjort, også før hun forlot familien sin. Vi tror at Maria ville be om unnskyldning, kanskje hun også skrev at hun lå for døden, i feber, skriver Emilsson til Svalbardposten.

Hun har funnet ut at Maria fikk et barn i 1898 som bare levde i to måneder. I 1912 giftet hun seg med Lars Strömberg i Timrå i Sverige. Det fikk de fire barn: Svea Laura i 1904, så Judit Leontina født i 1906, Karl Helge Amandus født i 1908 og Elis Alexis født i 1910.

Barna havnet først på barnehjem, men Judit og hennes søster fikk et bra fosterhjem. Guttene vet ikke Emilsson hvordan det gikk med, men hun tror at en av dem ble værende på barnehjem.

– Min oldemor fikk et bra hjem. Faren i familien vet jeg ikke så mye om, annet enn at min mormor sa at han ble myrdet i forbindelse med en eller annen form for spill. Han ble knuffet nedfor en trapp og døde i 1925, skriver Emilsson.

Det eneste som oldemoren Judit fortalte, var at Maria en gang ville hogge hodet av ett eller flere barn på hoggstubben, og at hun fikk flere utbrudd av galskap. At hun rømte til Spitsbergen rundt 1918 og at hun døde av klimafeber. I tillegg ble det sagt at hun var den første hvite kvinnen på Spitsbergen.

Marias datter Judit Thorvaldsson oldebarnet Andreas på fanget. Marias barnebarn Karl-Gunnar Thorvaldsson (t.v.) ,tippoldebarnet Marie Engström, og oldebarnet Karin Engström. Bildet er tatt i 1989.
Marias datter Judit Thorvaldsson oldebarnet Andreas på fanget. Marias barnebarn Karl-Gunnar Thorvaldsson (t.v.) ,tippoldebarnet Marie Engström, og oldebarnet Karin Engström. Bildet er tatt i 1989.

– Min morfar var svært beskyttende overfor sin mor, helt til hun gikk bort i 1993. Jeg var da 23 år og fikk mange fine minner med henne. Judit var et vakkert menneske. Hun og morfar pratet aldri om Maria, det ville vekket så sterke følelser. Det føltes feil å spørre om det, sier Emilsson.

Ønsker seg nord

Tippoldebarnet ble sterkt berørt av å lese historien om Maria.

– Til å begynne kjente jeg meg uvel av det, og forestilte meg hvordan hun hadde det i hytta, hvordan det så ut, luktet, hvordan de hadde det og helt enkelt hvordan de overlevde. Men Maria gjorde jo ikke det. Jeg lurer på hva hun tenkte? Hvilken angst de må ha hatt! Jeg lurer på om hun angret på at hun forlot barna og den tryggheten hun hadde, skriver Emilsson.

Etterkommeren har fortsatt å grave i historien sin, og er blant annet tilsendt artikler fra Svalbard Museum.

Der står det at politiet mente saken var av en slik art at det kunne bli snakk om straffeansvar. Artiklene er fra «Svalbardminner nr. 39», fra Vågemot Miniforlag 2009.

– Jeg lurer på hvordan det gikk, skriver Emilsson.

Hun og søsknene ønsker å dra til Svalbard for å se øygruppen Maria reiste til.

– Snart er det 100 år siden den ukjente kvinnen gikk av dage på Spitsbergen, men takket være henne så eksisterer vi. Det kjennes veldig fortredelig at Tore Sørensen ikke fikk svar på spørsmålene sine. Jeg lurer på om han hadde mer informasjon? Men, med denne kunnskapen har jeg forsket og lest mye om Svalbards historie, Svea, hytter og så videre. Noe jeg aldri ville gjort ellers. Det har vært en interessant reise.

Powered by Labrador CMS