På oljeleting med Per Johnson

«Det var utrolig rart å se den svære, opplyste oljeriggen der i den arktiske natten. 50 mann, kinosal, messe, maskinhus og boliger. Bulldosere og lastebiler.»

Etter fangstovervintringen på Edgeøya tok Per Johnson seg jobb i oljeleteselskapet «Norsk Polarnavigasjon», mens han ventet på at fangsten og han selv skulle fraktes til fastlandet sommeren 1965.
Etter fangstovervintringen på Edgeøya tok Per Johnson seg jobb i oljeleteselskapet «Norsk Polarnavigasjon», mens han ventet på at fangsten og han selv skulle fraktes til fastlandet sommeren 1965.
Publisert
I en moelvenbrakke lik denne, bodde gjengen i Norsk Polarnavigasjon da Per Jonson hadde sommerjobb i 1965. Dette bildet er tatt av selskapets brakke på Kvadehuken fire år tidligere.
I en moelvenbrakke lik denne, bodde gjengen i Norsk Polarnavigasjon da Per Jonson hadde sommerjobb i 1965. Dette bildet er tatt av selskapets brakke på Kvadehuken fire år tidligere.

Fangstovervintringen i Tjuvfjorden på Edgeøya sesongen 1964/65, endte med forlis i Agardhbukta. Etter en tung, slitsom tur uten mat og utstyr, kom jeg til Longyearbyen 10. august i 1965. Vi ble mottatt av byens befolkning med den største gjestfrihet, og gikk nå der og ventet på at sysselmannsskøyta «Nordsyssel» skulle bli ledig. Den skulle da gå til Edgeøya og hente utstyret og fangsten vår. Dagene ble etter hvert lange. En dag jeg var nede på gammelmekken, kom jeg i prat med den daværende leder for verkstedet, Barry Andersen. Jeg beklaget meg over at jeg ikke hadde noen jobb i ventetiden. Jeg husker godt at den kvikke trønderen sa: «Jeg trur jeg veit av en jobb til deg.»

Andersen hadde nær kontakt med det lille, private selskapet «Norsk polarnavigasjon». De hadde tatt oljeutmål i Grønfjorden, og drev på der ute. En dag kom de tøffende innover til Longyearbyen med «Hvitfisk». Det var en gammel 30-fots snurpedory av tre, som de hadde kjøpt av Johan Ødegaard i Ny-Ålesund. Da traff jeg mennesker som jeg kom til å sette stor pris på. Gerd og Ivar Ytreland, Brødrene Rolf og Svein Ytreland, og Einar og Gunnar Pedersen.

Det ble travle dager, alt skulle improviseres. Måtte vi ha verkstedhjelp til reparasjoner eller konstruksjoner vi ikke kunne utføre selv, var det å laste utstyret om bord i «Hvitfisk» og dra til Isfjord Radio eller Barry Andersen på mekken i Longyearbyen. Tiden gikk i rasende fart, og vi ventet hver dag på at oljen skulle fosse opp. Dette var utrolig spennende for oss unge gutter. Et godt alternativ til fangstlivet. Vi visste jo at olje-selskapet Caltex noen år før hadde leid ishavsskuta «Polarøy». De hadde reist rundt store deler av Svalbard med geologer og borespesialister. De hadde fått registrert mange utmål. Nå gjaldt det for lille «Norsk Polarnavigasjon» å hevde norske interesser. Det var en stor inspirasjon for oss å vite at vårt arktiske forbilde Helge Ingstad var en av initiativtakerne i «Polarnavigasjon».

En høstdag fikk jeg beskjed om at «Nordsyssel» var klar for turen til Edgeøya for å hente fangsten vår. Etter å ha vært oppe i Tjuvfjorden og på Halvmåneøya, gikk vi på siden av polarinstituttets ekspedisjonsfartøy «H. U. Sverdrup» utenfor Sørkapp. De var på tur til Norge. I åpent hav flyttet vi lasten over. Skinntønner og utstyr. Fra båt til båt. Det var litt av en overgang å komme tilbake til Norge etter ett år på Edgeøya. Det gikk greit i Tromsø. Folket der på den tid, var fullstendig oppdatert på alt som hadde med fiske og fangst å gjøre. På hvert gatehjørne traff jeg kjentfolk. Jeg ble presentert for gamle Rudi på Ølhallen. Det var stor stas.

Da jeg kom ned til Østlandet, var det verre. Det var utrolig koselig å treffe familien, min stakkars mor hadde nok vært urolig. Vi hadde jo ikke radiosender eller annen forbindelse med omverdenen da vi lå på fangst. 330-skvadronen på Andøya hadde rett før jul i 1964, gitt beskjed over NRK at post til Bjørnøya, Hopen og fangstfolk på Østkysten kunne sendes til skvadronen. Det ble opplyst når flygningen skulle finne sted. Min mor laget til en pakke med julekaker, en grankvist og litt av hvert. Om kvelden den dagen flydroppet var gjennomført, ringte min mor til Andøya flystasjon. Hun spurte om sendingen hadde kommet fram. Liasonoffiseren hadde svart: «Et øyeblikk så skal jeg spørre flygerne». Da han var tilbake på tråden, sa han: «Flygerne sier at de ikke så tegn til liv oppe i Tjuvfjorden. Si meg: Til hvilken adresse kan vi sende deres pakke i retur?» Mannen hadde kanskje ikke helt den store innlevelsesevne!

Sommeren 1965 fikk jeg i Tromsø høre rykter om at et Canadisk borefirma skulle bore et hull for Caltex. Dette skulle skje i Blåhuken i Van Mijenfjorden. Jeg var i fyr og flamme! Jeg måtte for all del oppover. Den eneste ledige jobben, var som messegutt. Jeg slo til. I jula 1965 dro jeg fra Oslo lufthavn Fornebu, med Braathens DC4 til Longyearbyen. Dette var lenge før flyplassen i Longyearbyen ble bygget. Jeg satt ved siden av Søren Liby fra Bergen. Han ble utdannet som flyger under siste krig, og skulle fly helikopter mellom Longyearbyen og borestedet. Firmaet hans het Bergen Air Transport (BAT). De hadde også en Snowtrack beltebil som skulle erstatte helikopteret, om været forbød flygning.Det var en hyggelig stemning i flyet der vi durte av sted i svarte natta. Flyets radio var koblet slik at vi i passasjerkabinen kunne høre kommunikasjonen mellom bakkestasjonene og flyet. Bjørnøya, Hopen og Isfjord Radio ble ønsket god jul av flyets mannskap. Da vi begynte nedstigningen mot Longyearbyen, lyttet vi til den muntre samtalen mellom kapteinen og Svalbard Radio. Jeg gjengir noe av samtalen etter hukommelsen: «Svalbard Radio – dette er Braatens LN… God jul. Kan dere høre oss?». Så hørte vi tydelig at telegrafisten på Svalbard Radio dunket og slo på vinduskarmen for å få opp vinduet. Det knirket i rustne hengsler. Så sa telegrafisten: Ja, Braaten vi hører deg, men du er alt for langt mot venstre!». Maskinen ble lagt i en skarp høyresving. Så hørte vi flygeren igjen: «Er det bedre nå?». Svalbard Radio: «Ja, nå høres det bedre ut». I nesten samme øyeblikk hørtes flygeren: «Field in sight». Jeg kikket bort på min nye venn krigsflyger Liby. Han så alvorlig ut.

En borerigg som denne, ble brukt i Grønfjorden. Riggen bygget for å ta grunnprøver, men  ble brukt av polarnavigasjon i den første letingen. Dette bildet er fra selskapets leir i 1961.
En borerigg som denne, ble brukt i Grønfjorden. Riggen bygget for å ta grunnprøver, men ble brukt av polarnavigasjon i den første letingen. Dette bildet er fra selskapets leir i 1961.

Det var utrolig rart å se den svære, opplyste oljeriggen der i den arktiske natten. 50 mann, kinosal, messe, maskinhus og boliger. Bulldosere og lastebiler. Det var noe annet enn året før på Edgeøya. Boreselskapet het «Peter Bawden Drilling». De hadde hovedkontor i Calgary, Canada. De hadde utført mange boreoppdrag over hele det amerikanske Arktis. Det var mange inntrykk å fordøye. Et virvar av travle oljefolk. Jeg var jo ansatt som messegutt, men jeg fikk høre at jeg måtte se til å lære hva som foregikk borte på riggen. «Får vi en personskade, må du inn i boreskiftet. Vi kan alltids klare oss uten mat, men på riggen må alt gå for fullt trykk!» Det var den kanadiske tankegangen. Det gikk ikke mange dagene føre jeg ble tatt inn på boreriggen. Stakkars kokken måtte klare seg selv. Det var vel et tempo! Rop og skrik. Folk løp til og fra. Riggen lå av sikkerhetsgrunner 150 meter fra messe og boliger i tilfelle «Blow out».

Sjefen, Frank Burlett, var ikke helt fornøyd med sikkerheten. Han så jo fort at hvis det skjedde en alvorlig ulykke i svarte vinteren, ville vi lett komme til kort. Helikopteret til Liby hadde ikke andre instrumenter enn et vanlig kompass. Jeg fortalte sjefen om det fangstlivet jeg hadde levd på Edgeøya året før. Han fikk høre at hundespannet jeg hadde hatt, sto på Isfjord Radio og ble passet av gutta der mens jeg «studerte» oljeutvinning.

Sjefen ble helt i hundre. Jeg fikk øyeblikkelig ordre om å dra avgårde og hente hundespannet. Heldigvis hadde jeg tatt med meg ski, ryggsekk og gode klær. Jeg lagde meg en matpakke og la i vei.

Det var omtrent i midten av januar, kaldt og mørkt. Jeg trasket i vei oppover Reindalen. At jeg hadde en tur på mellom 70 og 80 kilometer foran meg, bekymret meg ikke i det hele tatt. Været var godt, og jeg holdt god fart. Jeg var sjeleglad over å komme meg unna den masete arbeidsplassen. Teknisk sett var det meget interessant, men de menneskelige relasjoner dreide seg mest om rop og bannskap. Langt om lenge kom jeg over i øvre del av Grøndalen, og det bar nedover mot Grønfjorden. Da ble den nordlige vinden ganske kraftig, og jeg begynte å kjenne det i beina. Det skulle jo ligge en hytte der øverst i dalen. Etter en del leting, fant jeg Grøndalshytta. Der var det verken ved eller kull. Jeg brøt i stykker en trekasse og fyrte opp. All røyken kom inn, og jeg for opp på taket med to sammensurrete skistaver, og fikk staket opp røret.

Vinden økte til storm, og jeg fant ut at dette ikke var noe blivende sted. Nedover Grøndalen bar det. Hvordan skulle jeg i dette været merke overgangen mellom land og isen på Grønfjorden? Jeg visste jo at russerne fyrte kraftstasjonen i Barentsburg med kull. Derfor stolte jeg på luktesansen. Jeg været som en hund mot den nordlige stormen. Plutselig kjente jeg den etterlengtede kullukten, og satte kurs rett mot vinden. Nå var jeg alvorlig sliten, men så snart lysene fra den russiske byen. Da jeg kom inn mellom husene, fikk jeg se en eldre kvinne som kom tråkkende gjennom snøen. Hun hadde langt skjørt og høye russiske filtstøvler på seg. Da hun fikk se meg, bråstoppet hun og så svært undrende ut. Jeg satte ski og staver fra meg i snøen og tok hånden hennes. Jeg pekte mot byen og sa et ord jeg trodde hun ville forstå: «Konsul?». Snart etter satt jeg i stua hos konsulen. En engelsktalende tolk ble budsendt. Mat og vodka satt fram. På midten av 1960-tallet var det ikke bare å komme traskende til Barentsburg. De fleste nordmenn som ønsket å besøke stedet, sendte et telegram via Isfjord Radio. Men dette ble oppfattet som en nødsituasjon. Jeg var værfast her i en uke. Jeg hadde inntrykk av at byens befolkning syntes det var artig med besøk utenfra i svarte vinternatta. Hver dag var jeg med på forskjellige arrangementer. Alltid med en engelsktalende tolk. Han kurset meg i russisk, tok meg med på tilstelninger og kino. Mens filmen gikk, simultanoversatte tolken hendelsesforløpet. I beskjedne russiske hverdagshistorier. En uforglemmelig opplevelse, som for livet har formet mine følelser for den hverdagslige russer. Jeg ble utrolig positivt innstilt til de menneskene jeg traff i Barentsburg, denne værharde, mørke vinteren.

Tilbake i leiren hadde vi en alvorlig arbeidsulykke i løpet av vinteren 1966. Skiftet jeg jobbet på, skulle utføre en rutinemessig vedlikeholdsjobb. For at ikke samme punkt på den tjukke drillvaieren, alltid skulle belastes maksimalt ved tunge løft, ble vaieren med jevne mellomrom «forskjøvet» i systemet. For å få til dette, måtte den store blokka med fire svære vaiertrinser henges opp i en stropp slik at drillvaieren ble avlastet. Det var kraftig vind, cirka 30 kuldegrader, snø og føyke. Vi hadde problemer med å få sjaklet inn avlastningsvaieren i øyet på toppen av den tre meter høye og en meter brede blokka. Skiftformannen ble utålmodig. Han klatret opp i riggen og hoppet ut på den svære blokka som hang der og svaiet i vinden. Han feilberegnet og holdt på å falle ned. Men fikk i siste liten tak i den tjukke drillvaieren. Han skled ned langs vaieren og ble hengene inntil siden av blokka. Det var et skremmende syn. Det var ti meter ned til maskindørken. Han ropte til oss: «Lower the blocks!» En av oss løsnet bremsen på den store vinsjen, og lot blokka sakte gå nedover. Dessverre hadde formannen i denne stressede situasjonen feilberegnet bevegelsesretningen på vaieren. Begge armene hans ble dradd inn i blokka nesten til skuldrene. Vi stoppet vinsjen øyeblikkelig. Vi kunne ikke gjøre annet enn å springe de 150 meterne bort til leiren og vekke sjefen. Han for opp av køya, skjønte alvoret på sekundet.

Tilbake på åstedet ble en mann heist opp for å holde og støtte den bevisstløse skiftformannen. Sjefen kjørte nå den digre vinsjen «the draw works», baklengs. Den skadde kom således fri fra blokka. Armene til skiftformannen hadde utallige brudd, og stygge sår. Men frosten gjorde at han ikke blødde. Det ble ringt til Longyearbyen etter hjelp. Været umuliggjorde helikopterbruk. En beltebil begynte på den 100 kilometer lange turen til Blåhuken med byens lege om bord. Etter noen timer var smertene så voldsomme at vår skadde kamerat ikke kunne holde det ut. Sjefen tok da den avgjørelsen at vår bulldoser (en 20-tonns Catepillar beltemaskin) skulle kjøre legen i møte med den skadde mannen. Dette håpløse prosjektet ble øyeblikkelig satt ut i livet. Uværet bare økte på, det var ingen sikt. Beltebilen med legen på vei fra Longyearbyen, og bulldoseren passerte hverandre i Reindalen på motsatte kurser uten å se hverandre.Bulldoseren kom vel fram til Longyearbyen, men der var det ingen lege! Heldigvis hadde byen en meget dyktig og erfaren sykepleierske, jeg tror hun het søster Martha. Hun overtok ansvaret for den skadde. Et militært fly avgikk fra Norge så snart været tillot det. Det gikk etter forholdene bra med den skadde. Han fikk beholde armene. Men vi så ham aldri igjen. Beltebilen med legen og sjåfør, fant ikke fram i uværet. De havnet utpå fjordisen i Van Mijenfjorden. Sjåføren fant til slutt ut at de bare måtte stoppe og avvente bedre sikt.

Midt i mars var prøveboringen over. Vi nådde 12.000 fots dyp. Det ble bare funnet noen mindre forekomster av metangass. Det ble sendt opp et fly som hentet arbeidsstokken. Alt utstyr ble stående. Det skulle transporteres ned når isen gikk. Vi var to nordmenn som ble hyret som vaktmenn på det forlatte anlegget. Vi holdt en generator i gang for lys og varme. Samme dag som flyet med arbeidsstokken dro, landet et svært rødmalt russisk helikopter ved siden av oljeriggen. Tolken kom bort til oss og presenterte en mann. «Dette er sjefsgeologen fra Barentsburg. Han ønsker boreslam fra bunnen av hullet.». På signal fra geologen ble det lempet en kasse vodka ut fra helikopteret. Jeg mintes mine hyggelige erfaringer fra min vintertur til Barentsburg, og avslo transaksjonen.

Per Johnsons første oljeeventyr var i Grønfjorden. «Hvitfisk» ble brukt til det meste av transporter.
Per Johnsons første oljeeventyr var i Grønfjorden. «Hvitfisk» ble brukt til det meste av transporter.

Dette var i den tiden snsøskuterne begynte å bli vanlige. Vi fikk mye besøk fra byen. Det gikk rykter om at vi hadde fryseri fullt av T-bone steak, filmviser og massevis av populære amerikanske filmer, og at vi hadde bygget om en vaskemaskin til hjemmebrentfabrikk. Det var fullt hus og stormende jubel hver helg. Jeg husker en mandags formiddag vi ble kalt opp over radio av personalsjef Rolf Rødberg i Store Norske. Rødberg spurte straks, i en noe reservert tone, om noen av hans gruvearbeidere var hos oss. Jeg fortalte som sant var, at de hadde reist tilbake til Longyearbyen kvelden før. «Hadde de noe drikkende med seg?» spurte han så. Jeg måtte innrømme at de hadde fått med seg noen flasker. Etter dette måtte vi stramme litt inn på pensjonat-virksomheten.

Utpå høsten 1966, kom Det danske tungløftskipet «Helga Dan» inn til Blåhuken. Vi satte i gang med å ta om bord 1.000 tonn med maskiner, borerør og riggmateriell. Alt skulle med. Det skulle transporteres til Middelsborough i England for mellomlagring. Det gikk døgnet rundt. Bulldoser med slede ble kjørt om bord i en diger lekter, som igjen ble slept ut til skipet. Jeg tror vi jobbet i ti dager. Da var alt om bord, ankeret ble heist og vi mørbankete sjauere stupte til køys. Utpå natta ble vi vekket av den danske båtmannen. «Deres bulldoser har slitt seg», ropte han. Han gav oss et megetsigende blikk, da skuta la seg over og vi hørte et splintrende dommedagsbrak fra lasterommet. Lyset var gått i lasterommet på grunn av bulldoserens herjinger. Vi firte ned lyskastere etter ledningene. Nå gjaldt det å være rask til bens! Doserkjøreren klarte å sprinte bort til maskinen, komme seg om bord og starte motoren. Så kjørte han maskinen opp i et hjørne. Vi andre kom løpende med kjettinger og strammere. Av og til fór doseren inn i stålskottet så gnistene føyk.

Det gikk dette og, men jeg hadde ikke mye lyst til å fortsette i oljebransjen. Så, i mars 1969 fikk jeg et telegram fra Ivar Ytreland i «Norsk Polarnavigasjon». De ba meg stille opp i Øksfjord i Finnmark snarest mulig. Det dreide seg om et «Hemmelig oppdrag».

Artikkelen fortsetter i neste nummer.

Powered by Labrador CMS