Lavere nivåer av miljøgifter i Barentshavet enn lengre sør

En fersk rapport om forurensning i luft og hav fra Overvåkningsgruppen for norske havområder, signert forskere og rådgivere fra flere av landets forskningsinstitusjoner og direktorater, viser at flere miljøgiftstoffer i Barentshavet er lavere enn i Norskehavet og Nordsjøen med Skagerak.

Avstand til forurensningskildene

– Forskjell i tilførsel og mangel på lokale forurensningskilder kan være grunner til de lavere miljøgiftnivåene i Barentshavet, som ligger lengre nord enn de andre havområdene i studien, forklarer havforsker og førsteforfatter av rapporten, Sylvia Frantzen fra Havforskningsinstituttet.

I luften har flere miljøgifter, som PCB og kvikksølv, gått ned siden 1990-tallet. Men nedgangen har flatet ut de siste årene. For de fleste stoffene reflekteres nedgangen også i de artene som overvåkes.

– Særlig for kvikksølv ser vi ingen endring i dyrene, og for noen arter er det til og med en økning, sier Frantzen.

Ender opp i dyrene

Tross nedgang i tilførslene av noen miljøgifter, har stoffene likevel en tendens til å hope seg opp i de marine næringskjedene i Arktis.

Dyrene som lever øverst i næringskjeden, får de høyeste konsentrasjonene av miljøgifter i kroppen. Det skjer ved at miljøgifter øker i konsentrasjon oppover i næringsnettet; fra plankton til fisk til sel og videre til toppredatorer som isbjørn, polarmåke eller spekkhogger. I rapporten inngår data på arter fra lodde og polartorsk og videre opp i næringskjeden.

Miljøgiftene i Arktis stammer fra industriområder lengre sør på kloden, og havner i nord via luft- og havstrømmer.

Overfører giftstoffer via isbjørnmelka

Tidligere studier tyder på at miljøgifter skader helsen til dyr, for eksempel kan de få hormonforstyrrelser, nedsatt immunforsvar og bli lettere eksponert for ulike sykdommer. Isbjørn er en av artene som over flere år har vært undersøkt for miljøgifter.

Den arktiske kjempen foretrekker fettholdig mat, som spekket på selen. Fett er også isbjørnens viktigste kilde til energi.

– Isbjørner trenger disse store fettlagrene for å opprettholde lange perioder uten mat. For eksempel kan gravide binner ha lange fasteperioder, fra den isfrie sensommeren til de kommer ut fra hiet i mars eller april, forklarer forsker og medforfatter Heli Routti ved Norsk Polarinstitutt.

Men det er også i fettvevet hos isbjørnen at miljøgiftene lagres.

På høsten, når isbjørnbinna går i hi for å føde unger, går de inn i en periode på flere måneder uten mat. Da må isbjørnen tære på fettet. Og det er da det skjer. De mikroskopiske giftene frigjøres fra fettet på bjørnen, og vandrer rundt i kroppen med blodet.

Isbjørnbinner kvitter seg med deler av denne giften når de dier ungene – fordi miljøgifter også finnes i den fettrike isbjørnmelka.

Når ungene forlater hiet sammen med moren kan de ha over to ganger høyere nivåer av miljøgifter i kroppen enn mora.

Vil utvikle overvåkningsserier

Rapporten baserer seg på etablerte indikatorer og annen relevant publisert kunnskap, og er et bidrag til faggrunnlaget til neste Stortingsmelding for helhetlige forvaltningsplaner for norske havområder som kommer i 2024.

– I tillegg til å gi oppdatert kunnskap om nivåer og mulige påvirkninger av kjente miljøgifter, må vi fremover utvikle og utvide overvåkingsserier for å vise trender av nye miljøgifter og marin forsøpling, sier seniorrådgiver og medforfatter Louise Kiel Jensen ved Norsk Polarinstitutt.

Fra forskning til forbud

Data om miljøgifter i miljøet i Arktis er viktig for arbeidet i Stockholmkonvensjonen. Konvensjonen har som mål å avvikle eller begrense bruken av skadelige miljøgifter i industri og jordbruk. Flere gamle miljøgifter er i ferd med å fases ut eller forsvinne fra naturmiljøet i Arktis, som PCB og DDT, takket være reguleringer og forbud.

Forskere og myndigheter har en sentral rolle i dette arbeidet; de kan gjennom overvåkning, kartlegging og effektstudier av miljøgifter i Arktis fremme forslag om forbud av nye og gamle miljøgifter i de internasjonale forhandlingene.

Les også: Fakta om miljøgifter i Arktis