MINNEORD:
Jenta Silvia
Vi møttes på Svalbard i 2011. Hun hadde nettopp ankommet, jeg hadde allerede gått mine egne veier i Longyearbyen i ett år. Vi begynte å snakke sammen og samtalen fortsatte gjennom årene, selv om vi bare hadde bodd i samme by i fire av dem.
Noen vennskap trenger ikke konstant bekreftelse, konstant tilstedeværelse. Vi var fem som ble venner: Katja fra Tyskland, Patricia fra Argentina, Anna fra Island, Evelin fra Estland, Silvia fra Sveits og jeg, Ilona fra Polen. Vi valgte Svalbard av hver vår grunn, selv om vi ofte følte at Svalbard valgte oss.
Vi snakket norsk, som vi alle lærte oss på den tiden, eller de språkene vi kunne. Silvia kunne fem språk og vekslet lett mellom dem alle. Samtalene betydde mye. Hver av oss tilførte noe av oss selv og vår kultur, som flere lag av en ullgenser som vi pakket oss inn i. Vi kalte hverandre jenter. Og vi var familie på vår egen måte. Vi bar stolt navnet «polar losers», ingen av oss var helter. Vi kjørte sjelden snøskuter, unngikk geværturer, gikk høyst på ski i Endalen. Vi var forskjellige, og disse ulikhetene bandt oss sammen. Jentene gjorde også Svalbard til mitt hjem.
I dag er det ei jente mindre. Det er som om ei av øyene i vårt vennlige arkipelag har forsvunnet.
Silvia gikk bort etter en ti år lang kamp mot sykdommen. Hun tapte, men måten hun kjempet på vil alltid være med meg. Fra august i fjor var jeg ved hennes side nesten hver dag her i Tromsø, der hun var blitt operert og ikke hadde mye håp om å overleve. Jeg klemte henne, holdt henne i hånden, satt ved siden av henne i timevis og så henne sove. Kroppen hennes ville ikke ha henne, men Silvia klamret seg til den med all sin styrke. Og så dro jeg hjem til meg selv, mens hun måtte finne opp dette nye hjemmet på nytt.
Det var et forferdelig slag for henne å måtte flytte fra Longyearbyen, å forlate elevene og biblioteket hun elsket så høyt. Men hun ga ikke opp. Hun planla, hun så alltid det positive i den situasjonen hun befant seg i. Alt hun foretok seg, gjorde hun med stort engasjement, enten det var strikking, sying, klarinettspill, sang eller dyrking av planter.
Disse var hun alltid spesielt glad i. Kort tid etter at hun flyttet til Sveits, anla hun en hage på terrassen. Der var det blomster og grønnsaker, noe som hun ikke lenger kunne spise på dette stadiet av sykdommen. Jeg pleide å få videoer fra henne av denne blomstrende hagen, med vårfuglene som kvitret i bakgrunnen. Stemmen hennes ble sjeldnere og sjeldnere. Hun hadde pakket sammen. Klar til ikke å lide mer. Og nå er alt som var igjen av henne, summen av foreldreløse planter.
Måtte verden aldri slutte å summe om Silvia.
