Debattinlegg - Ronny Brunvoll, reiselivssjef
Ro og stabilitet på Svalbard – perspektiver fra «en lokal»
Det trolig fremste målet med norsk svalbard-politikk er å bevare ro og stabilitet på øygruppen. Bidrar rådende norsk forvaltning til dette?
Dette spørsmålet var relevant før 24. februar 2022, og det ikke mindre relevant nå som den russiske fullskalakrigføringen i Ukraina har pågått i snart ett år. Mitt svar nå er dessverre «nei». Og ikke bare «nei», men på mange områder tvert imot.
De senere år har rekken av forvaltningsmessige grep i form av endringer i lover og regler for Svalbard vært lang. Retten til å stemme og være valgbar. Begrensninger i retten til opplæring og til fri ferdsel. Retten til å drive næringsvirksomhet, avstemt mot høye miljøkrav. Varsel om ytterligere verneprosesser, først og fremst Adventdalen. Stenging av Tempelfjorden og Billefjorden for ferdsel vinterstid. Mer kan sikkert nevnes.
Fra en fastboendes og næringsdrivendes ståsted, så har denne rekken av reguleringsforslag vært uoversiktlig, sprikende og frustrerende. Ikke nødvendigvis fordi alt er galt med forslagene, men heller fordi man fra norske myndigheters side i stadig større grad virker å skulle fjernstyre øygruppen. Umyndiggjøre oss som bor her, og underminere og diskreditere spesielt privat næringsvirksomhet. På toppen av det hele kommer en boligsituasjon ute av kontroll, samtidig som vi ser konturene av en ukontrollerbar prisgalopp fremdrevet av boligmangel, etterslep på vedlikehold og enøk-tilpasning av boliger, samt et svært uforutsigbart kostnadsbilde på energisiden.
Fellesnevneren for alle disse prosessene er at de ikke virker å være helhetlig vurdert og sett i sammenheng. Heller ikke de samlede konsekvensene er i nevneverdig grad utredet, og usikkerheten sprer seg. Sektorstyringen av Svalbard har i mange år vært sterk, og oppleves gjennom de siste års forvaltningsprosesser å være forsterket. Siloene setter seg enda mer, men snakker ikke sammen på tvers av forvaltningsleddene. Dette kan umulig være en hensiktsmessig måte å sikre forutsigbarhet, ro og stabilitet på.
For oss som driver med reiseliv er det siloen «miljøforvaltning» som skaper størst frustrasjon. Fordi Klima- og miljødepartementet, spesielt ved den underliggende etaten Miljødirektoratet, så åpenbart kjører lukka prosesser uten reell medvirkning fra berørte – og som vi uten å nøle kaller «skinnprosesser». Det gjelder lokalt når Sysselmesterens miljøvernavdeling, med sterke koblinger til Miljødirektoratet, prøver å fremstå som om de lytter til innspill når de siden 2018 har valgt å stenge de ovennevnte fjordene for ferdsel. Og ikke minst i revideringen av miljøregelverket, hvor høringsprosessen fra september 2021 og til nå har vært det jeg vil beskrive som en farse. Det kan virke som at det har aldri vært meningen at andre enn de i den avgrensa grupperingen i miljøforvaltningen skulle ha et ord med i laget i disse prosessene. Det samme kan trolig sies om arbeidet med feltsikkerhetsforskriften, som legger betydelige bånd på retten til fri ferdsel.
Jeg tør påstå at denne måten å forvalte Svalbard på ikke bidrar til ro og stabilitet. Det å velge å overse lokalbefolkning og næringsinteresser gir ikke bare dårlig miljøpolitikk og svak styring, det skaper også enorm uro. Vi som bor og har vårt virke her nord, er oppriktig opptatt av å ta vare på Svalbards natur, vi er opptatt av å bidra til norsk tilstedeværelse, vi er opptatt av å spille på lag. Når vi opplever av «motparten» (ja, den oppleves dessverre slik) ikke er interessert i det samme, så skaper man sinne, frustrasjon og oppgitthet. Og det igjen skaper desperasjon.
Denne valgte tilnærmingen gir elendige forhold for nettopp norske myndigheters overodnede mål for forvaltningen av øygruppen. Dette var alvorlig før 24. februar 2022 – og det er enda mer alvorlig nå. Splitt og hersk er et kjent begrep, velegnet for å skape splid og destabilisere. Vi kan anta at andre aktører med interesse for Arktis ser på den indre spliden i den norske sfæren som en fordel, og som potensielt kan bety et større handlingsrom for påvirkning og endring.
Norske myndigheter bør tilnærme seg lokalsamfunn og næringsliv på en annen måte fremover. Vi må bli medspillere – ikke motspillere. Det må bygges, eller mer riktig sagt gjenoppbygges, tillit mellom partene som skal forvalte dette fantastiske lokalmiljøet og denne unike plassen. Det er ikke for sent, og spesielt nå som en ny svalbardmelding er annonsert, så kan det høve seg å minne om fjellvettregel nr. 8: «Vend i tide, det er ingen skam å snu».
Vi oppfordrer til å sette bremsene på i regulerings- og overstyringsmaskineriet, og heller konsentrere innsatsen om å samle og forene troppene. Som talsperson for store deler av Longyearbyens private næringsvirksomhet, og da spesielt reiselivet, kan jeg varmt fremsnakke viktigheten av ro og stabilitet. Innen næringslivet kaller vi det «stabile og forutsigbare rammebetingelser». La oss sammen finne veien for Svalbard. Utfordringen går spesielt til justisminister Emilie Enger Mehl, som leder departementet med det overordnede koordineringsansvaret for Svalbard.
Så spørsmålet blir; er justisministeren med på dette?
Ronny Brunvoll, reiselivssjef Visit Svalbard
