– Jeg har sett ting en 16-åring helst ikke skal se

Amalie Henriksen og hennes mor ble evakuert natt til søndag fra Vei 228. Mandag slapp hun inn i huset for å få med seg det viktigste av eiendeler. Huset er tilsynelatende uskadd, men omgivelsene bærer sterkt preg av det voldsomme snøraset.

– Jeg vet jo ikke om huset vårt står når vi kommer tilbake igjen. Og uansett vil dette prege meg og oss. Jeg har bodd i huset siden jeg var to år gammel, og blitt vant til omgivelsene. Nå er den øverste husrekka borte, sier hun.

Sjokkerende syn

Like før raset gikk lørdag hadde Amalie snakket med naboen gjennom vinduet. De så at det hadde snødd mye og lurte på om de kom seg ut av husene. Det lot seg gjøre, men synet som møtte dem var sjokkerende.

– Raset gikk mellom da vi sto og snakket og jeg kom meg ut. Jeg hørte ikke en lyd. Da jeg kom ut sammen med naboen la vi merke til at den øverste husrekka var borte. Jeg tenkte: Har det snødd så mye, eller har det brent? Vi sprang bort dit, og så at den øverste husrekka sto helt inntil rekka under, og skjønte at det hadde gått ras, sier Amalie.

– Hjelp. Barna er borte

De neste timene kommer 16-åringen aldri til å glemme.

– En mann ropte at vi måtte hjelpe ham, fordi barna var borte. Vi løp dit, men hadde ikke noe å grave med. Jeg fikk ringt noen venner som kom med spader, og jeg hentet en spade hjemme. Samtidig tok jeg på meg skredsøker og refleksvest, sier Amalie.

Men før de begynte å grave, måtte de finne ut hvor huset faktisk var.

– Vi begynte å grave, men så sa en nabo at han kjente igjen det vi fant, og at gjenstandene var fra hans hus. Alt var flatt og dekt med snø. Så ble vi enige om at ungene sist var sett i gangen, og orienterte oss til det vi trodde kunne ha vært gangen i huset, sier Amalie.

Fant sko

Hele tiden mens den febrilske gravingen pågikk, strømmet det på med folk som kom for å hjelpe til. Plutselig fant Amalie et par barnesko.

– Jeg trodde først at et av barna skulle ligge der, men så var det bare et par løse sko. Så jeg sluttet å grave der, og begynte en annen plass. Ei stund etterpå ble et av barna funnet bare tjue centimeter fra der jeg var. De må ha ligget under snøen i minst en time da, sier Amalie.

Det var tøft å se de livløse små kroppene bli tatt opp av snømassene. Amalie hadde truffet barna flere ganger, og kjente til Atle Husby, læreren som omkom i skredet.

– Jeg har sett ting en 16-åring helst ikke skal se. Først i ettertid fikk jeg med meg at folk som grov helst skulle være voksne. Akkurat der og da tenkte jeg bare på å finne barna.

Aldri det samme

Amalie har fått hjelp til å bearbeide inntrykkene. Tirsdag reiser hun ned på juleferie til ei venninne utenfor Larvik. Det gleder hun seg til. Og framtiden i Longyearbyen er usikker.

– Jeg er glad vi ikke skal feire jul i huset vårt. Det er for mange inntrykk som henger igjen. Nabolaget blir aldri det samme, sier Amalie Henriksen.