KRONIKK:
Tør Putin okkupere Svalbard?
Russland har alltid sett Svalbard, med sin beliggenhet nord i Ishavet, som en mulig trussel mot basene på Kolahalvøya. Derfor fantes en hemmelig militær plan om å ta kontroll over øygruppen i tilfelle krig med Vesten.
Sovjetunionen protesterte i sin tid iherdig over beslutningen tidlig i 1970-årene om å anlegge flyplass på Svalbard. Uansett hvor sivil den skulle være, var overgangen fra sivil til militær kun fargen på flyene. I en konflikt kunne flyplassen ende opp som en framskutt base for angrep mot Sovjetunionen.
Det russerne fryktet den gang, og sannsynligvis frykter i ennå større grad i dag er at om krigen utvides og de ikke tar kontroll over flyplassen, gjør amerikanerne det.
Russerne viftet med Svalbardtraktaten og insisterte på at flyplassen var brudd mot artikkel 9, hvor det heter at Svalbard «aldri må nyttes i krigsøiemed», og at Norge forplikter seg til ikke å opprette eller tillate opprettet flåtebase eller anlegge noen form for befestning på øygruppen.
Etter hvert som russerne innså at protestene ikke førte fram, la de planer for å ta kontroll over flyplassen, og med det hele Svalbard. Planene ble i sin tid avslørt av den tidligere sovjetiske marineoffiseren, ukrainske Vitalij Khalaman. Det var i 1994 at jeg møtte ham i Kiev, og hvor han røpte den hemmelige, sovjetiske strategien. Da var han nylig pensjonert fra Nordflåtens etterretningstjeneste.
Tidlig i 1980-årene hadde Khalaman tilsynsansvar for helikopterbasen like utenfor Barentsburg, Kapp Heer-basen, og reiste regelmessig mellom Severomorsk, basen for Den sovjetiske Nordflåten på Kolahalvøya og Svalbard. Fra 1986 til 1989 holdt han fast til på Kapp Heer i ledelsen av Den geologiske leteekspedisjonen, Geologo razvedotsjnaja ekspeditsija, forkortet GRE, helikopterbasens militære dekknavn.
Khalaman fortalte at det var i forbindelse med åpningen av flyplassen i 1975 at spørsmålet oppsto om hvordan den kunne brukes i tilfelle krig. Det ble besluttet å danne to bataljoner med gruvearbeidere som i en krisesituasjon skulle flys med helikopter fra Kapp Heer over til Longyearbyen. Der skulle de med våpen i hånd ta kontroll over flyplassen og hindre nordmenn i å ta seg fram dit.
Ifølge Khalaman skulle kullarbeiderne kontrollere og holde flyplassen i tre timer, inntil militære spesialstyrker fra Nordflåten var på plass.
Kapp Heer-basen var en egen militær enhet, nærmest som en forstad til Barentsburg. Den øvrige befolkningen i gruvebyen visste at det var noe spesielt med mannskapet på Kapp Heer, men snakket ikke om det. Det var en egenskap sovjetmenneskene hadde utviklet gjennom et langt liv: Det man ikke vet, det vet man ikke.
Khalaman hadde i sin tid sverget ed til Sovjetunionen. Etter oppløsningen av unionen i 1991, og Ukrainas selvstendighet, følte han seg som ukrainsk statsborger ikke lenger bundet av taushetserklæringen.
Gruvearbeiderne som var plukket ut til å delta i bataljonene, kjente ikke til planene. Heller ikke at de var valgt ut etter sin militære bakgrunn før de reiste til Svalbard.
«Det eneste vi var redde for, var at noen fra GRE skulle hoppe av til Vesten. Det fryktet vi mest. Hadde dette skjedd, ville alt være avdekket. Så man forsøkte å sende trofaste folk til Spitsbergen. En av oppgavene våre var å sikre at ingen kunne rømme herfra», fortalte Khalaman.
Hele organisasjonen var bygd opp som en militær avdeling. Frokost ble spist til fast tid, alt gikk etter en timeplan. Ingen kunne stikke av uten videre, det trengtes tillatelse for å forlate basen. Helikopterpilotene som ble valgt ut, måtte være trofaste mot fedrelandet, partiet og regjeringen. Det ble alltid vektlagt:
«Hver og en måtte pugge sin dekkhistorie. De skulle på ingen måte røpe sin militære tilhørighet. Offiserene ble kalt seniorforskere, flaggkvartermestere for juniorforskere. Ingen kunne bruke de militære gradene.»
Allerede under planleggingen av flyplassen fantes en frykt for at Sovjetunionen kunne ta kontroll over den om det brøt ut krig. Ut fra sikkerhetspolitiske hensyn advarte forsvarsminister Otto Grieg Tidemand mot overhode å bygge en flyplass. Skulle den likevel bli bygd, måtte flyplassen kunne ødelegges i en krisesituasjon. Forsvarets overkommando insisterte på et demoleringsanlegg. Et anlegg hvor det på forhånd var plassert sprengstoff for raskt å kunne ødelegge rullebane og oppstillingsplasser i tilfelle krig. Det framkommer av tidligere hemmeligstemplede dokumenter.
«Å bygge flyplassen uten noen form for forhåndsplanlagte ødeleggelsesmuligheter vil bety at den i krig eller krisesituasjoner vil representere en ikke uvesentlig trussel mot oss. Samtidig antas den å bli av spesiell interesse både for Sovjet og Nato», skrev Forsvarets overkommando i februar 1972.
Likevel ble et demoleringsanlegg aldri bygd. Hva var i så fall de norske planene for å hindre at russerne tok kontroll over flyplassen? Det er neppe mulig at det fantes, eller finnes for den saks skyld, en spesialgruppe i Longyearbyen med et skjult oppdrag om å trå til om krig skulle bryte ut. Til det er Longyearbyen et for åpent og transparent samfunn. Sant nok fantes hemmelige Stay behind-depoter fra 1950-årene gjemt på øygruppen. Disse var imidlertid plassert for langt unna Longyearbyen til at de raskt kunne blitt tatt i bruk.
Forfatterne bak tobindsverket Stay Behind Forsvarets hemmelige avdeling 1946 – 1990, Geir Arild Høiland og Torstein Bjaaland, skriver at det «antakelig» ble lagret ammunisjon, våpen og utstyr for en øremerket HV-avdeling på fastlandet. Tidlig i en «militær krisesituasjon» skulle avdelingen så flys til Longyearbyen. Opplysningen er ikke kildebelagt eller dokumentert på noen måte, og er derfor vanskelig å ta for annet enn ren spekulasjon.
Det var kald krig den gangen Vitalij Khalaman holdt til på Svalbard. Nå er krigen varm, med en viss temperaturstigning også lengst nord. Selv om den sovjetiske strategien, som Khalaman var del av, ble forlatt med unionens sammenbrudd og påfølgende tøvær, manes nå fram gamle spøkelser.
Til tross for all verdens spekulasjoner og analyser fra de fremste Russland- og Putin-eksperter, kan ingen forutsi hvordan krigen i Ukraina vil utvikle seg. Det eneste som er klart er at den ikke vil avsluttes med det første. Skulle den imidlertid utvide seg, vil fokus raskt flytte seg til Kolahalvøya hvor Russland har sin viktigste ubåtbase ikke langt unna grensen til Norge, og også en base for strategiske bombefly. Skjer det vil Svalbard med sin beliggenhet igjen kunne framstå som en trussel, som det gjorde under den kalde krigen.
Hva da om russerne gjør alvor av sine tidligere planer om å okkupere Svalbard, som uomtvistelig er del av kongeriket Norge? Vil det utløse artikkel 5 i Nato-traktaten, som sier at et angrep på ett Nato-land er et angrep på alle? Prinsippet om «en for alle, alle for en». Artikkelen som ofte betegnes som kjernen i Nato.Vil Putin ta sjansen og utfordre alliansen i et område USAs president Biden knapt er klar over eksisterer? Og skulle Donald Trump ha overtatt styringen vil en slik okkupasjon høyst sannsynlig knapt utløse et skuldertrekk.