Åpent brev med spørsmål til Miljødepartementet

Vedrørende «Miljødirektoratets tilrådning til endringer i svalbardmiljøloven og forskrifter til loven 16.01.2023»

Jeg er en lokal operatør som seiler rundt på Svalbard med en liten seilbåt som tar maksimum elleve gjester. Det går mest i skiturister i mai og frem til cirka 15.juni. Da er det så mye snø på land at vanlige landstigninger ikke er aktuelle. Kulturminnene er skjult, hvalrossene ligger ikke på strendene enda, og det er ofte stor landkall (iskant i fjæra).

I Miljødirektoratets tilrådning settes det landstigningsforbud i alle verneområder (cirka 80 prosent av Svalbards kystlinje) etter 25. mai. Etter 25. mai benytter skituristene innsiden av Prins Karls Forland, Krossfjorden, og hele nordvesthjørnet av Spitsbergen. Der er det masse snø i fjellsidene og på isbreene helt frem til midten av juni. Alle disse områdene er verneområder (nasjonalparker). I Isfjorden, som ikke er verneområde, er det på denne tiden ikke nok snø til å kjøre ski.

Skituristene setter ikke spor i terrenget. De forstyrrer ikke fugle- eller dyreliv.

SPØRSMÅL: Hvorfor settes det en dato 25.5 når det da fremdeles er for mye snø til landstigning til fots, men det forhindrer å sette i land skiturister som går opp på isbreer eller fjelltopper og kjører ned igjen? For Prins Karls Forland og Nordvest-Spitsbergen bør det være lov å sette i land skiturister frem til 15. juni. Eller alternativer se nedenfor.

Det må også tas i betraktning at x hele nord- og østsiden av Svalbard normalt er blokkert av drivis som på den tiden (juni) legger seg inn imot Nordvest-Spitsbergen og mot Verlegenhuken og blokkerer for all båtferdsel. Disse områdene har dermed en naturlig beskyttelse uansett til langt utpå sommeren.

Paradokset er at skigrupper kan leie seg seilbåter og seile privat uten skipper og bedrive denne virksomheten overalt som før, mens jeg må ligge til kai etter 25. mai med min båt da jeg bedriver organisert turisme. Det vil derfor bli et flott marked for seilbåt-utleie-firma. Er det ikke bedre at turistene deltar på en organisert tur, med en lokal operatør, med en lokal skipper?

Konsekvensen for min egen virksomhet er at jeg ikke vil ha noe aktivitet i perioden 25. mai til slutten av juni. Folk er ikke interessert i å bare seile rundt og se uten å kunne gå i land. Og når det også er foreslått ekstreme avstandsbegrensninger til isbjørn, er det totalt uinteressant for fotografer å være med på tur.

12 passasjerer kontra større båter: Nesten samtlige høringsinstanser har foreslått at det bør skilles mellom båter registrert for tolv passasjerer og større båter vedrørende landstigninger. Miljødirektoratet har ikke tatt hensyn til dette. I tilrådningen skrives det at antallet tolvpassasjer-båter har økt de siste årene. Så vidt jeg vet er dette marginalt, og her har man også tatt med private seilbåter. Det som helt tydelig har økt og som vil fortsette å øke er båter med 150-200 passasjerer. Såkalte «små» ekspedisjonsskip. Disse kan seile uavhengig av vær, vind og til dels isforhold. I motsetning til min lille båt. Disse kan planlegge sine seilaser og kan benytte seg av de 43 foreslåtte landstigningsplassene. Det kan ikke jeg. Og dersom jeg ankommer en slik landstigningsplass ligger det helt sikkert en eller flere slike 150-200 passasjerbåter i kø for å gå i land.

Det bør gå an å skille mellom tolv-passasjerbåter og større båter. Man kan sågar skille mellom lokalt forankrede operatører og andre. Man kan sågar stille krav til fartstid på og rundt Svalbard for skipper. Dette for å legge til rette for arbeidsplasser på Svalbard.

Paradokset her er akkurat det samme som tidligere omtalt. Grupper kan leie seg båter privat og seile rundt og gå i land som de vil. Mens jeg med 25 års fartstid på egen seilbåt rundt Svalbard, og 56 år som fastboende blir underlagt et forbudsregime som ødelegger for min egen virksomhet og min arbeidsplass.

SPØRSMÅL: Er det mulig å vurdere dette spørsmålet på nytt? Alternativt åpne opp for langt flere landstigningsplasser som gjør det mulig for små grupper på maks tolv å gå i land og kjøre ski frem til 15. juni og gå lengre fotturer resten av sesongen? I så fall har jeg og flere med meg en liste over plasser som vi har brukt i mange år. Plasser som nødvendigvis ikke er interessante grunnet kulturminner eller dyreliv, men som utgangspunkt for ski-kjøring eller fotturer. Og som egner seg som gode havner for små båter.

SPØRSMÅL: Allemannsretten gjelder på Svalbard. Hvordan kan man da tillate alle andre enn deltakere på organiserte båtturer å gå i land hvor som helst, og utestenge en særskilt gruppe? Private på egne eller leide båter kan gå på land. Forskere kan gå på land. Fiskere fra alle nasjoner kan gå på land. Fastboende kan gå på land. Forvaltere og myndighetspersoner kan gå på land hvor som helst. Bare ikke turister som betaler for ekspertise på sin tur på Svalbard?

SPØRSMÅL: Hvordan har man tenkt at avstandsbegrensningene til isbjørn og hvalross skal overholdes? Ofte kommer hvalrossene svømmende mot båten – de er veldig nysgjerrige. Hva skal jeg som båtfører da gjøre? Ofte kommer isbjørnene også til båten, eller de rusler langs fjæra som normalt er mye nærmere enn 500 meter når man ligger for ankers. Hva skal man da gjøre? Hvordan kan man bedømme 300 meter til svømmende hvalross? Hvordan kan man bedømme en halv kilometer til en isbjørn? Er det riktig å innføre lover som ikke er mulig å overholde, vanskelig å kontrollere, og ikke minst påtale?