Leserinnlegg:
Hukommelsens uransakelige irrgang
Førti år er som en evighet på Svalbard, hvor hukommelsen knapt strekker seg ti år tilbake i tid. For tre uker siden stilte jeg spørsmål i et leserinnlegg i Svalbardposten om russehytta som i sin tid sto plassert på brinken like ved det gamle museet på Skjæringa.
Utgangspunktet for mitt innlegg var Sysselmesterens plan om å flytte den gamle russehytta i Rekvika lengst nordøst på Spitsbergen til Longyearbyen, og la den inngå i Svalbard Museums samling. Hytta står i dag i fare for å bli ødelagt av havet, som i årenes løp har gravd seg stadig nærmere. At den må flyttes er derfor en selvfølge.
Ett av argumentene er at hytta der den står i dag er lite tilgjengelig for publikum, og at den ved å inngå i museets samling vil bidra til å formidle Svalbards mangfoldige fangsthistorie.
I mitt tidligere innlegg skrev jeg derfor følgende: «Jeg vil også minne rådgiver Snaprud [kulturminnerådgiver Ina Snaprud hos Sysselmesteren] og direktør Eystein Markusson ved Svalbard Museum, som er positiv til å vise fram fangsthistorie, at museet alt har en russehytte i sin samling. Den sto i mange år plassert på brinken ved det gamle museet, uten at noen tok seg bryet med å ta vare på den. Jeg antar at den i dag ligger vel bevart i museets samling.»
Les gjerne dette som en purring på spørsmålet: Hvor befinner russehytta seg som sto plassert ved det gamle museet? For å friske på hukommelsen legger jeg ved et bilde av hytta som jeg fotograferte i august 1982. Altså for førti år siden. Samtidig som jeg minner om den unike fella for levendefangst av isbjørn, som på fotografiet kan sees i forlengelsen av russehytta. Fella ble i sin tid hentet inn av Sysselmannens folk på Kapp Martin, i munningen av Bellsund. Hvor befinner den seg nå, mon tro?
At ingen har tatt seg bryet med å svare på mitt forrige innlegg, lover ikke godt. Både russehytta og isbjørnfella var og er to viktige kulturminner. Man skulle tro at de befant seg i de aller tryggeste hender, og at de ble holdt nærmest under kontinuerlig oppsyn av Sysselmesterens engasjerte kulturminnerådgivere.
Skulle det nå vise seg at den manglende responsen skyldes at ingen faktisk vet hvor hytta befinner seg, og heller ikke isbjørnfella, nærmer vi oss en skandale. Går jeg enda lengere tilbake enn fattige førti år, finnes det flere gode, eventuelt dårlige, eksempler på ødeleggende behandling av Svalbards kulturminner av institusjoner og personer som burde visst bedre.
