Leder
Traktatens problem
Publisert
Artikkel 1 i Svalbardtraktaten gir Norge suverenitet over Svalbard, og denne setningen levner ingen tvil: «Norges fulle og uinnskrenkede høihetsrett over Spitsbergenøgruppen». Derfor er Svalbard en del av kongeriket Norge. Under en pressekonferanse i forbindelse med pandemien, brøt en lett irritert statsminister inn og sa at «Svalbard ER en del av Norge». Dermed var det ikke noe mer å si, men det har til stadighet blitt stilt spørsmål om Norge overholder forpliktelsene i traktaten. De fleste som stiller, og har stilt spørsmål er russiske samfunnsaktører.
For ett år siden kom et forslag fra Justis- og beredskapsdepartementet om å ta fra utlendinger stemmeretten hvis de ikke har tre års tilknytning til det norske fastlandet. Flere av de berørte mente at dette strider mot traktatens likhetsprinsipp i Artikkel 3: «Alle de høie kontraherende parters undersåtter skal i farvannene, fjordene og havnene innen de områder som er nevnt i artikkel 1 ha like rett til adgang og ophold – uten hensyn til grunn eller formål; de skal der kunne drive uhindret allslags maritim-, industri-, bergverks- og handelsvirksomhet på fullstendig like fot (...).»
Da flere av Longyearbyens innbyggere henvendte seg til sin lands ambassader i forbindelse med stemmerett-saken, var svaret at dette gjelder Norges indre anliggende og angår ikke signatarlandene. Russland er ikke opptatt av demokrati, så dette angår heller ikke dem. Men vår nabo i øst har ved flere anledninger protestert mot den norske forvaltningen av Svalbard og hevdet at Norge ved flere anledninger har brutt Svalbardtraktaten. Nå har president Vladimir Putin og hans kumpaner vist at respekt for folkeretten og menneskeliv ikke eksisterer. For tiden har Kreml nok å tenke på i Ukraina, men kan vi regne med en ny russisk oppmerksomhet om Svalbard? Hvordan ser egentlig Russerne på traktaten sammenliknet med hvordan Norge ser på traktaten?
I boken Svalbardtraktaten 100 år, skriver Jørgen Holten Jørgensen at Sovjetunionen prøvde å utvikle sin aktivitet og ta initiativ til samarbeid med norske virksomheter. De fleste initiativene ble avvist av Norge. Etter Sovjetunionens sammenbrudd var det ventet en endring av svalbardpolitikken, og den daværende russiske viseutenriksministeren Andrej Fjodorov erklærte i 1991 at Russland ikke har militære eller politiske hensyn som begrunnelse for sine gruvesamfunn på Svalbard. Dette gjorde at Norge styrket sin myndighetsutøvelse over øygruppa. Miljøvern har blitt norske myndigheters politiske virkemiddel.
I 2001 ble svalbardmiljøloven vedtatt. Det er fra denne loven begrepet føre-var prinsippet stammer og som brukes aktivt i dag når nye forskrifter om vern kommer. Men der man kan si at miljølovene brukes politisk, er ved konflikt mellom næringsinteresser og miljø. Miljøet gis forrang. Med denne loven kan norske myndigheter nekte etablering av kulldrift også utenfor verneområder. Tidligere kunne selskaper underrette norske myndigheter om sin virksomhet bare de fulgte forordningene i Bergverksordningen. Etter at svalbardmiljøloven ble vedtatt må selskapene søke og sjansen for å få nei er overhengende.
Russland har flere ganger protestert mot den norske verneiveren og mener dette er brudd på Svalbardtraktaten. Disse synspunktene kan best illustreres gjennom flere uttalelser fra Russland i 2002 og 2003. I Svalbardtraktaten 100 år, skriver Holten Jørgensen blant annet: «Konstantin Kosatsjov, daværende nestleder i Statsdumaens utenrikskomité, at miljøloven ikke dreide seg om miljø i det hele tatt: Om dere i Norge var opptatt av miljøet, ville dere forlengs stilt strenge krav til Barentsburg. Vi har biler med urgammel teknologi, vi har søppel som flyter og et kullkraftverk som spyr ut den verste møkka. Dere kunne lett ha kommet med tekniske krav til renslig drift, men i stedet snakker dere om et par plantevekster i Colesbukta.»
Den nye russiske retorikken vil ganske sikkert også gjelde for Svalbard når kruttrøyken har lagt seg over Ukraina.
