Reveforsker om parasitten:
– Nordmenn er veldig ukjent med hvordan vi skal beskytte oss
Klimaendringene øker nedslagsfeltet for museparasitten. Men lenger sør i Europa har man et «veldig godt» samliv med den den, forteller forsker.
– I Norge er vi ikke vant til en sånn parasitt. Vi drikker vann fra alle fjellbekker, vi spiser blåbær og multer uten å vaske eller koke dem. Det er vi vant til i vår friluftsliv-tradisjon, sier Eva Fuglei, biolog i Norsk Polarinstitutt.
Fuglei har i en årrekke fulgt med fjellrev og østmarkmus på Svalbard, som er verter for parasitten revens dvergbendelorm. Fredag meldte Svalbardposten at en person, som har flyttet fra Svalbard, har testet positivt for parasitten.
Parasitten finnes ikke i fastlandsnorge, men er funnet både i Sverige og Danmark, og flere steder lenger sør i Europa er den veldig vanlig. Med økt utbredelse av parasitten, følger også en annen holdning til naturen man ferdes i.
– I Tyskland er det ingen som drikker vannet uten å koke det. Ingen plukker bær og spiser dem uten videre, fordi de kjenner til parasitten, sier Fuglei.
På Svalbard er parasitten hovedsakelig begrenset til Grumant. Da Fuglei tok med en tysk kollega dit, snakket de norske forskerne mye om at man måtte være veldig forsiktig, på grunn av parasitten. Da tyskeren til slutt spurte og fant ut hva slags parasitt det var snakk om, ble nordmennene møtt med latter.
– «Å, er det den? Den har vi i Tyskland, den vet vi hvordan vi skal forholde oss til». Det var ingen big deal, gjengir Fuglei.
Ut av det norske
– For fastboende er det viktig å forstå stedet man bor. Om du er ute på tur og spiser lunsj, og setter deg ned, kan eggene feste seg på hendene. Eggene er klebrige. Om du tørker deg under nesa, kan du få egget inn i munnen.
– Dette virker ikke særlig beroligende på meg?
– Nei, men husk at i mange steder i verden, lever man veldig godt med denne parasitten i økosystemet. Fordi man kjenner til hva man skal gjøre: Man har god håndhygiene og drikker ikke vann fra bekker. Men i Norge er vi veldig ukjent med hvordan vi skal beskytte oss mot parasitten.
– Så vi bør slutte å være norske turgåere?
– Hvis man har tyske venner i Longyearbyen, kanskje man skal snakke litt med dem.
For alle oss uten tyske venner, har Fuglei følgende tre råd til hvordan ikke å være en naiv, norsk turgåer.
1) Ikke dra til Grumant.
– Grumant bør ikke brukes som turistdestinasjon. Om man likevel drar dit, ikke ha med hund, sier Fuglei.
Og om du nå drar til Grumant, blir de følgende to rådene ekstra viktig:
2) Kok vannet fra bekker før du drikker det, og stek sopp før du spiser den.
– Parasitt-eggene tåler kulde veldig godt, men drepes på 60 graders varme.
3) Vask hendene når du er på tur.
– Sprit eller vask hendene, særlig før du spiser. Prøv å ikke ta deg så mye i ansiktet.
Parasitt med spredning
Parasitten ble først påvist på Svalbard i 1999. Parasittens kretsløp er i bevegelse mellom rev og østmarkmus. Østmarkmus har trolig befunnet seg i Grumant fra før 1960-tallet, og det er i området rundt Fuglefjella ved Grumant at parasitten i all hovedsak finnes.
I «gode» gnagerår har man sett at musa kan spre seg ned mot Longyearbyen, men parasitten er ikke påvist i mus i Longyearbyen. Det er mye vegetasjon i Fuglefjellet, det er derfor musene holder seg der. Men de siste årenes dramatiske temperaturøkning, endrer vegetasjonen utenfor kjerneområdet. Derfor begynte polarinstituttet i 2020 å overvåke spredningen av mus.
– Når det blir varmere, blir det mer og bedre gress andre steder. Da øker sannsynligheten for at musene sprer seg, sier Fuglei.
Gjennom overvåkningen har Fuglei funnet at musene spredde seg til Hatten og overlevde vinteren 2020/2021 der.
– Dette er første dokumenterte spredning til et nytt område. De døde ut igjen på Hatten, men dette er første tegn på at de er i spredning.
Når bør alarmen gå?
Når det er mye mus i nærheten av Longyearbyen, setter instituttet i gang musefangstkampenje. Befolkningen får utdelt musefeller, og døde mus skal leveres inn til instituttet for undersøkelser. Hensikten er, naturlig nok, å få ned tettheten av mus og å redusere smittefaren. I fjor vinter var det ikke fangst.
Svalbardposten spør Fuglei om ikke den positive testen hos et menneske, burde føre til nye lokale tiltak.
– Hvis parasitten oppdages i mus i Longyearbyen, tror jeg nok helsemyndighetene for Longyearbyen bør sette seg ned og diskutere hva man skal gjøre.
Utviklet ikke sykdom
Hvorfor medfører ikke den positive testen større bekymring?
Kort tid etter at parasitten ble påvist på Svalbard i 1999, var det flere personer som testet positivt. Ifølge Bergensavisen ble mer enn hundre mennesker testet den gang. Fuglei var blant de som hadde vært i Grumant, og ble anmodet om å sende inn blodprøve. De som testet positivt, ble fulgt nøye opp.
– Men av det jeg kjenner til, utviklet ikke parasitten seg videre i dem som testet positivt. Parasitten er svært farlig, dersom den utvikler seg, sier Fuglei.
– Men vi mennesker er en dårlig vert. Vi tar musenes plass i parasitt-systemet. I de fleste tilfeller, når en tester positivt, så fikser kroppen det selv. Kroppens antistoffer kvitter seg med parasitten. I noen få tilfeller utvikler dette seg videre.
Parasitt-ekspert Tore Lier ved Universitetssykehuset Nord-Norge fortalte også Svalbardposten tidligere i uka at kun en liten andel av de som eksponeres for parasitten, utvikler sykdom, ifølge forskere.
