Meninger:
Om møtepraksis og maktbruk
Jeg viser til Katrine B. Gregussens innlegg om hennes opplevelse av at kulturen i lokalstyret preges av maktbruk, lukkethet, hersketeknikk og svak møteledelse. Det er beklagelig om det oppleves sånn. For meg er dette en ny beskrivelse – og den samsvarer heller ikke med andre tilbakemeldinger, blant annet fra den omfattende organisasjonsanalysen som nylig er gjennomført. Der får nettopp samarbeidsklimaet blant lokalpolitikerne høy score.
Når det er sagt, er det påstander i innlegget som ikke stemmer. Jeg nevner noen av dem her:
Endring av møtereglementet
Gregussen hevder at hennes forslag om å endre møtereglementet for at lokalstyret kan fremme uttalelser, ble avvist. Det er ikke riktig. Forslaget ble riktig nok ikke tatt opp til behandling i samme møte, men sendt videre til administrasjonen som innspill til den ordinære revisjonen av møtereglementet. Vi er for øvrig enige om at en slik endring er fornuftig og ønskelig.
Uttalelse i lokalstyremøtet
Gregussen skriver at jeg nektet å fremme en uttalelse i siste lokalstyremøte. Det stemmer ikke. Jeg vurderte forslaget som en sak, ikke som en interpellasjon. Og ja, her mangler møtereglementet ordlyd om nettopp uttalelser. Men når saker skal behandles i lokalstyret, er jeg opptatt av at representantene får tilstrekkelig tid til å sette seg inn i innholdet, diskutere og forankre det i sine grupper før behandling. Uttalelser som er godt forankret og omforente gir mest tyngde og effekt – det håper jeg vi kan være enige om.
Påstand om politisk kameraderi
Gregussen antyder at saken ikke ble behandlet fordi jeg trengte tid til å «områ meg med mine politiske kamerater» for å sikre enstemmighet. Det er en uriktig fremstilling. Dersom målet er å oppnå en omforent uttalelse som lokalstyret stiller seg bak bør forslaget behandles som en sak – med den grundigheten det innebærer. Og det handler uansett lite om politisk kameraderi i flertallet. I dette lokalstyret opplever jeg at vi har fått på plass en tillitsfull dialog mellom alle partier, uavhengig av flertall eller mindretall, både i utvalgene i partigruppene og blant gruppelederne. Det mener jeg er av stor verdi, og et godt demokratisk prinsipp.
Det er en grunn til at møteleder har fullmakt til å avgjøre om saker som ikke står på dagsorden skal tas opp i møtet. Det handler også om prioritering og om at alle saker får den behandlingen de fortjener. I et møte med 537 sider saksdokumenter, blant annet med tunge saker som salg av 123 ansatteboliger og utredning av vannforsyningen vår , vurderte jeg at det ikke var rom for å ta opp flere saker i det møtet, både hensyn til tid, ressursbruk og forankring, kombinert med årsakene allerede nevnt.
Som lokalstyre har vi et felles ansvar for å bygge tillit, da må vi sikre at sakene vi behandler – store som små – får den oppmerksomheten og behandlingen de fortjener. Det krever struktur, forutsigbarhet, samhandling – og noen ganger tålmodighet.
Så er det selvfølgelig også sånn at bedre er alltid mulig, - inklusive min møteledelse, og min dør er åpen for dialog om hvordan vi kan forbedre møtepraksis og samhandling ytterligere.
