Demokratiet svekkes når møtepraksis blir maktbruk

Lokalstyret i Longyearbyen er det øverste politiske organet i Longyearbyen. I lokalstyret skal vi være et folkevalgt organ, ikke et lukket organ der politiske diskusjoner uteblir. Det har over en lang tid vært en utfordring at møtepraksisen står sterkt i kontrast til det vi fra SV mener bør kjennetegne et demokratisk organ, nemlig åpenhet, ryddighet og respekt for alle — også mindretallet.

På lokalstyremøtet i april fremmet jeg en interpellasjon der jeg ønsket at vi som politisk organ skulle kunne fremme politiske uttalelser — slik som kommunestyrer og fylkesting på fastlandet gjør. Dette er en velkjent etablert praksis og en god måte å vedta hva vi som lokalstyre står for, og samtidig kunne melde dette sørover til de som rår over rammene våre her oppe. Forslaget mitt var å gjøre en konkret justering i møtereglementet for å legge til rette for uttalelser, og med det styrke både demokratiet og det politiske engasjementet i lokalstyret. I mine øyne trengs det.

Responsen fra lokalstyreleder Terje Aunevik var delvis positivt. Først påstod han at slike uttalelser allerede er fullt mulig, men uten at det ble vist til noe praksis eller regelverk rundt det. Jeg kunne bare forholde meg til reglementet som gjaldt interpellasjoner og spørsmål, og fristene for dette. I neste møte nå i mai nektet samme Aunevik meg å fremme en uttalelse jeg hadde sendt inn i henhold til fristene nevnt over, med begrunnelse i at det var «for kort tid» for å sikre enstemmighet. På fastlandet har jeg vært vant til at sånne uttalelser kan fremmes samme dag og likevel behandles. Denne gangen var ikke 3 dager i forkant god nok tid. Hvor lang tid lokalstyrelederen trengte til å områ seg med sine politiske kamerater for å kunne behandle uttalelser som fremmes i lokalstyret kunne han ikke svare på. I stedet ble jeg oppfordret til å «ta det på kontoret».

Men politikk hører ikke hjemme på kontoret. Politikken hører hjemme i det offentlige rom, foran innbyggere som har valgt oss og som har krav på å se hvordan beslutninger fattes og meninger ytres og brytes. Når man møter saklige forslag med vage prosedyrer og dårlig politisk praksis, når man stiller spørsmål og bli svart med å ta en prat på kontoret eller når representanter avbryter og roper «nå er det nok» fra plassene sine uten at møtelederen setter foten ned — da handler det ikke lenger om politikk, men om makt.

Jeg har vært mye frustrert på mitt halvanna år som folkevalgt i Longyearbyen. Den første tida tenkte jeg det handlet om innkjøringsproblemer og fersk lokalstyreleder. Nå har jeg bestemt meg for at nok faktisk er nok. For dette handler ikke om min frustrasjon over en svak møteledelse, det handler om hvordan vi som lokalstyret fungerer. Og akkurat nå har vi et styringsflertall og en møtepraksis som ikke er god nok, verken for oss folkevalgte eller for innbyggerne.

Longyearbyen fortjener et lokalstyret som er åpent, tydelig og demokratisk – ikke et organ der engasjement blir sett på som et forstyrrende element og man bruker hersketeknikker over en lav sko for å tie de som er uenige. Det vi trenger er ikke mer kontroll og prosesser bak lukkede dører, men en større politisk vilje til å gjøre jobben vår ute — sammen.