KRONIKK:
Nybyen – har den en framtid?
Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Nybyen har i den senere tid kommet i fokus. Dels på grunn av Kunnskapsdepartementets oppsigelse av leieforhold og departementets forsøk på å få noen brakker revet, til tross for at de er fredet gjennom arealplan. Og dels en leder i Svalbardposten for noen dager siden og innlegg av Reinhard Mook rett etter. Jeg ønsker å følge opp disse innleggene om Nybyen.
Det er skrevet mye om kulturminneverdiene som ligger i Nybyen, særlig fra kulturminnemyndighetene. Jeg kan ikke gå gjennom alt her, men vil peke på noen forhold.
Nybyen er en vesentlig del av gruvesamfunnet i Longyearbyen som nå er historie. Kanskje det viktigste kullturminnemiljøet i Longyearbyen, og det eneste relativt helhetlige bomiljøet som er igjen fra gruvetiden, og en viktig bærer av denne historien. Uten Nybyen er det kun Skjæringa som viser noenlunde til hvordan byen var før turistene tok overhånd (men det skjer endringer der også).
Longyearbyens sentrumsområde gir ingen innsikt i eller tilknytning til de første hundreårene i byen. En tur fra sentrum til Nybyen tilbyr en spennende forflytning i tid fra dagens modernisme til etterkrigstiden nysatsninger.
Jeg minner om brenningen av Sverdrupbyen og raseringen av Svea. Forsvinner også Nybyen vil det bare være igjen små fragmenter fra en hundreårig gruvetid i Longyearbyen.
Skredfare fra Gruvefjellet
En svært viktig forutsetning for bevaring av bygningsmiljøet, er at det er aktivitet i bygningene. Det er ikke vanskelig å få til. Det arbeider og bor flere titalls mennesker i Nybyen i dag, også en rekke familier.
Men så var det skredfaren! Den må elimineres eller i det minste kraftig reduseres. Ellers er det meste av Nybyen tapt på litt sikt. Og det er fullt mulig å rassikre Nybyen. Og for forholdsvis små beløp (ikke i nærheten av de betydelig summer som er gått med lenger ned i dalen uten at det er noe poeng). Det er ikke hensikten å invitere til noen skredfaglig diskusjon, men jeg vil peke på noen forhold som har fremkommet i arbeidet hittil.
Det har så vidt vites ikke gått noe skadevoldende skred i Nybyens 75-80 årige historie, heller ikke under de ekstreme forhold vi så i 2015 og 2017. Når skavlene fra Gruvefjellet blir for store, brakk de av og rullet ned steinura. De ble etter hvert så desimert at de ikke kom fram til brakkene eller utgjorde noen fare («tomlinger» kalte Ole Reistad disse). Dette betyr ikke at jeg bagatelliserer skredfaren på historisk grunnlag.
Longyearbyen har erfart at endrede naturforhold må tas på alvor. Når fagekspertisens regnemodeller slår fast at Nybyen kan være utsatt for skred over tid (1000/5000 år), tar vi det på alvor. Og så ser vi på hva som kan gjøres.
En arbeidsgruppe fra de bedrifter som har virksomhet i Nybyen (med Ole Reistad i spissen) har gjennom flere år utredet og vurdert mulighetene for å skredsikre Nybyen. Det ble gått grundig til verks og prosessen inkluderte blant annet et høringsbrev til alle relevante instanser. Ikke alle responderte (herunder LL), men de som svarte, var positive (herunder flere statlige organer). Underveis ble solid fagekspertise engasjert (med erfaring fra Longyearbyen og akseptert av LL).
Ingen garanti
Utredningen fra fagfolkene konkluderte med at skredfaren fra Gruvefjellet kan elimineres eller i hvert fall sterkt reduseres med en snøskjerm på Gruvefjellet. Det er reist en innvending om at snøgjerde ikke er en garanti mot rasfare, og at det må foretas løpende overvåking i tillegg. Det kan så være, sier ekspertisen, men en garanti kan heller ikke gis for gjerdene i Lia, Sukkertoppen og Vannledningsdalen.
Ingen ansvarlig sakkyndig kan med sikkerhet utelukke behovet for kontrollerende overvåking. Til det er variasjonsbredden av naturfenomener altfor store. Slike fokksnøgjerder brukes over hele verden med godt resultat, sier ekspertisen. Gjerdet på Gruvefjellet er dimensjonert slik at behovet for evakuering vil bli en sjeldenhet. Denne ulempen kan ikke utelukkes, men kan ikke begrunne at Nybyen ikke kan leies ut vinterhalvåret, og derfor er ulønnsom og like godt kan rives.
Rammesøknad om tiltaket ble utarbeidet av Sweco og sendt LL. Etter vel to års «liggetid» og en rekke purringer ble søknaden, med en negativ innstilling fra LLs administrasjon, sendt Sysselmesteren da det kreves dispensasjon fra plan. Det må nå vurderes om søknaden bør trekkes. Fordi Nybyens fremtid, herunder rassikring, er et politisk spørsmål!
Så vidt jeg skjønner er saken neppe moden for politisk avgjørelse for tiden. Men Longyearbyen står foran en rullering av arealplanen og det er valg om drygt ett og et halvt år, i 2027.
Så kan Longyearbyens befolkning være med å avgjøre Nybyens framtid, hvis en eller flere partier går inn for det!
Jeg vil avslutte dette lille innlegget med et sitat fra det utmerkende heftet «Kulturhistorisk stedsanalyse for Longyearbyen» av LPO arkitekter (mai 2025):
«Den offentlige samtalen om Nybyen må komme i gang! Hva er det vi er i ferd å miste? Finnes det en framtid for disse bygningene? Bruk er det beste vern!»
Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne i mot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no.
