En svalbardianer og hedersmann er gått bort

Ole etterlater seg kona Alis og sønnen Tord. Familien ble hardt rammet for noen år siden da den andre sønnen, Karl Steffen, omkom i ei ulykke i Bergen.

Ole med familie kom til Svalbard først gang i 1983, og han dro på «slutt» i fjor etter 40 år på Svalbard. Men han hadde lagt opp et løp fremover, med noen ukers opphold i Longyearbyen hver vårvinter og høst for å skjøtte sine eiendommer og være på Diabashytta sammen med gode venner, noe som betydde mye for ham. Billetter til høstturen var bestilt til 6. september, men turen måtte oppgis da han ble lagt inn på Rikshospitalet for undersøkelse en drøy uke senere, og det ble konstatert kreft. En måned senere gikk han bort.

Ole kom fra en storgård ved Hamar. Han overtok gården tidlig som odelsgutt, men han ville heller bli ingeniør og overlot gården til en yngre bror. Etter utdannelse som sivilingeniør i Trondheim, arbeidet han i forskjellig bygg- og anleggsvirksomhet her i landet, blant annet som anleggsleder, samt to år i Hellas før han i 1983 kom til Svalbard.

Han har det meste av sitt yrkesliv vært knyttet til Svalbard, Store Norske og Svalbard Samfunnsdrift. To ganger har han forlatt Svalbard og deltatt i ledelsen av store anleggs -og byggeprosjekter i utlandet. Først to år i Afrika og noe senere to år i Bosnia, men han vendte alltid tilbake til Arktis.

På Svalbard arbeidet han innen anleggs- og byggevirksomheten, både i Store Norske gjennom mange år, og senere i Svalbard Samfunnsdrift. Som en kuriositet nevnes at Ole fikk i oppdrag av Store Norske å stikke ut en vei mellom Longyearbyen og Svea. Og det gjorde han ved å gå hele veien mellom de to stedene for å finne den beste traseen. Veitraseen var sikkert bra, men ble heldigvis ikke realisert.

Han dyrket også sitt fag etter å ha pensjonert seg. Han kjøpte det gamle transportkontoret fra 1919 og restaurerte det i samarbeid med Sysselmesteren. Og for 25 år siden kjøpte han Stormessa sammen med gode venner, og rehabiliterte det med stor innsats slik at det i dag huser åtte familier, foruten lagerhotell og bespisning for Hurtigrutens gjester i Nybyen. De siste tre til fire årene har han stått i spissen for en arbeidsgruppe som skal rassikre Nybyen, slik at den fortsatt kan brukes hele året, og forbli et sentralt kulturminne fra kulltiden.

Selv om Ole har vært levende interessert i alt som har med bygge- og anleggsvirksomhet, har hans interesse for naturen og «livet» på tundraen vært minst like sterk. Han har ferdes over betydelige områder på øygruppen. I båt, på skuter og til fots. Kanskje særlig det siste. Det er ikke mange år siden han tok turen til fots fra Longyearbyen, over Revneset, langs kysten forbi Deltaneset og til Diabas eller Olebu – alene, men sammen med hundene som betydde mye for ham. Og retur samme veg etter noen uker på Diabashytta.

I de siste 20 til 25 årene var det en liten flokk på fem gode venner som samlet seg ei uke eller to på Diabashytta hver vårvinter og høst. Diabas-symposiet som det ble kalt, og med Ole som midtpunkt, vil bli sterkt savnet.

Ole var ikke av den sorten som fartet rundt med store ord og ønsket å fremheve seg selv. Han var en mer beskjeden, rolig og stille mann. Men raus og tolerant i sin fremferd mot andre mennesker, særlig gode venner.

Oles lille, arktiske venneflokk vil savne ham. Og det gjelder nok også mange i Longyearbyen, hvor han var respektert som et godt og solid menneske.

Våre tanker går til familien, særlig Alis og Tord. Vi lyser fred over Oles minne.

Sverre Løvaas

Ole Reistad ble bisatt i Vang kirke 31. oktober 2025.