Skal vi som bor her lukke døra til resten av verden?

Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg har bodd i Longyearbyen i 25 år og har opplevd de store endingene i Longyearsamfunnet og det er lett å forstå følelsene Else Tjønn beskriver. Ingen ønsker at barn skal oppleves som turistattraksjoner, og ingen ønsker at lokale tradisjoner skal miste sin egenart.

Samtidig er det grunn til å advare mot et svar som i praksis gjør Longyearbyen mer lukket, mindre raus og mindre tro mot det stedet faktisk er.

Longyearbyen er ikke bare et lite lokalsamfunn. Det er også et internasjonalt sted, et reisemål og et samfunn som i mange tiår har levd med tilflytting, gjennomtrekk og besøk. Folk kommer hit for naturen, lyset, mørket, historien og nettopp for å oppleve noe av det som gjør stedet levende. Da er det heller ikke så rart at markeringer rundt solfestuken, fakkeltoget, fellesskap og tradisjoner vekker interesse.

Det betyr ikke at alt skal være åpent for alle, hele tiden. Men det betyr at vi må være varsomme med å trekke et skarpt skille mellom «oss» og «dem». Mange som besøker Longyearbyen er ikke tankeløse forbrukere av opplevelser. De er nysgjerrige, respektfulle mennesker som ønsker å ta del i stedet på en ordentlig måte. Flere av dem reiser herfra med større forståelse for livet i Arktis, og med respekt for det samfunnet som finnes her.

Problemet er derfor ikke nødvendigvis at besøkende møter opp. Problemet oppstår når rammene er uklare. Hvis folk ikke vet hva som er et åpent arrangement, hva som er en lokal tradisjon, eller hvilke normer som gjelder for fotografering og filming, får vi nettopp slike situasjoner som skaper frustrasjon.

Løsningen bør derfor være tydeligere forventninger, ikke mindre åpenhet.

Jeg synes Visit Svalbard får ufortjent kritikk for å synliggjøre arrangementer. Reiselivets oppgave er nettopp å vise fram hva slags samfunn dette er. Et levende lokalsamfunn kan ikke markedsføres utelukkende gjennom naturbilder og hotellopphold. Det er også fellesskap, kultur og tradisjon som gjør stedet ekte.

Det viktigste er at vi ikke ender opp med å møte en reell utfordring med et prinsipielt feilspor: at løsningen på dårlig oppførsel fra noen besøkende skal være å gjøre fellesskapet mindre tilgjengelig for alle. Longyearbyen har alltid vært et sted der folk kommer og går, og der nettopp møtet mellom lokale, tilreisende og internasjonale impulser har vært en del av identiteten.

Utfordringen handler ikke bare om turister, men også om den økende mengden korttidsopphold i Longyearbyen – gjennom Airbnb, korte studieopphold, kurs og prosjektstillinger. Mange er her bare en kort periode og har ikke nødvendigvis samme forhold til lokale tradisjoner, normer og grenser som oss fastboende.

Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne imot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no.