Skal vi som bor her lukke døra til resten av verden?
Vi må være varsomme med å trekke et skarpt skille mellom «oss» og «dem».
Det var folksomt i kirken under årets markering av solens tilbakekomst.Foto: Anna Stjern
Elisabeth Leinan JohannessenElisabethLeinan JohannessenElisabeth Leinan JohannessenBosatt i Longyearbyen i 25 år og har 2 barn som er vokst opp i byen
Publisert
Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg har bodd i Longyearbyen i 25 år og har
opplevd de store endingene i Longyearsamfunnet og det er lett å forstå
følelsene Else Tjønn beskriver. Ingen ønsker at barn skal oppleves som
turistattraksjoner, og ingen ønsker at lokale tradisjoner skal miste sin
egenart.
Samtidig er det grunn til å advare mot et
svar som i praksis gjør Longyearbyen mer lukket, mindre raus og mindre tro mot
det stedet faktisk er.
Longyearbyen er ikke bare et lite
lokalsamfunn. Det er også et internasjonalt sted, et reisemål og et samfunn som
i mange tiår har levd med tilflytting, gjennomtrekk og besøk. Folk kommer hit
for naturen, lyset, mørket, historien og nettopp for å oppleve noe av det som
gjør stedet levende. Da er det heller ikke så rart at markeringer rundt solfestuken,
fakkeltoget, fellesskap og tradisjoner vekker interesse.
Annonse
Det betyr ikke at alt skal være åpent for
alle, hele tiden. Men det betyr at vi må være varsomme med å trekke et skarpt
skille mellom «oss» og «dem». Mange som besøker Longyearbyen er ikke tankeløse
forbrukere av opplevelser. De er nysgjerrige, respektfulle mennesker som ønsker
å ta del i stedet på en ordentlig måte. Flere av dem reiser herfra med større
forståelse for livet i Arktis, og med respekt for det samfunnet som finnes her.
Artikkelforfatter Elisabeth Leinan Johannessen.Foto: Maria Philippa Rossi
Problemet er derfor ikke nødvendigvis at
besøkende møter opp. Problemet oppstår når rammene er uklare. Hvis folk ikke
vet hva som er et åpent arrangement, hva som er en lokal tradisjon, eller
hvilke normer som gjelder for fotografering og filming, får vi nettopp slike
situasjoner som skaper frustrasjon.
Løsningen bør derfor være tydeligere
forventninger, ikke mindre åpenhet.
Jeg synes Visit Svalbard får ufortjent kritikk
for å synliggjøre arrangementer. Reiselivets oppgave er nettopp å vise fram
hva slags samfunn dette er. Et levende lokalsamfunn kan ikke markedsføres
utelukkende gjennom naturbilder og hotellopphold. Det er også fellesskap,
kultur og tradisjon som gjør stedet ekte.
Det viktigste er at vi ikke ender opp med
å møte en reell utfordring med et prinsipielt feilspor: at løsningen på dårlig
oppførsel fra noen besøkende skal være å gjøre fellesskapet mindre tilgjengelig
for alle. Longyearbyen har alltid vært et sted der folk kommer og går, og der
nettopp møtet mellom lokale, tilreisende og internasjonale impulser har vært en
del av identiteten.
Annonse
Utfordringen handler ikke bare om
turister, men også om den økende mengden korttidsopphold i Longyearbyen –
gjennom Airbnb, korte studieopphold, kurs og prosjektstillinger. Mange er her
bare en kort periode og har ikke nødvendigvis samme forhold til lokale
tradisjoner, normer og grenser som oss fastboende.
Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne imot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no.