Hva nå Svalbard?

Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I forbindelse med at avviklingen av Gruve 7 nå går mot slutten, tillater undertegnede seg å komme med noen betraktninger om avslutningen av kulldriften og noen innspill til hvordan bergverkstradisjonene på øygruppen kan bevares. 

Inntrykket som undertegnede sitter igjen med er at kulldriften på Svalbard er blitt ofret på symbolpolitikkens alter. Mantraet i dag er «miljøvern» og kulldriften er av enkelte blitt stemplet som en miljøversting, men er det egentlig slik? Er virkelig miljøavtrykket etter kulldriften på Svalbard større en det som for eksempel andre næringer påfører?

Kulldriften

I 2024, det siste hele året med produksjon i Gruve 7, var produksjonen i underkant av 118.000 tonn. Samme år var den totale kullproduksjonen i verden cirka 9,15 milliarder tonn. Den norske kullproduksjonen på Svalbard utgjorde dermed cirka 13 parts per million av verdensproduksjonen, en forsvinnende liten del. Til tross for at den norske kullproduksjonen har vært ubetydelig sett i sammenheng med øvrig kullproduksjon i verden har man valgt å legge den ned.

Det er nå snart et år siden de siste kullene ble produsert fra Gruve 7. Oppryddingen i gruva er i gang og vil være fullført i løpet av denne våren. Dermed vil en cirka 125 år lang epoke med kulldrift i området ved Adventfjorden være over. Når oppryddingen er fullført, vil med all sannsynlighet også de siste norske gruvearbeiderne forlate Svalbard.

Dette vil markere at kullperioden ugjenkallelig er forbi, og at den neppe vil komme tilbake. Stengningen av den siste norske kullgruva på Svalbard vil derfor være irreversibel.

I Adventdalen har kullperioden vart i noe over 70 år, etter at virksomheten startet med etableringen av Gruve 5, «Kong Olav V’s Gruve» i Endalen i midten av 1950-årene. Senere fulgte de, Gruve 6 og endelig Gruve 7 som kan se tilbake på en periode på rundt 60 år etter at de første prøvestollene ble påhogget.

Kullvirksomheten har opp gjennom årene vært preget av opp- og nedgangsperioder. Den har likevel vært den næringen som har båret samfunnet ved Adventfjorden nemlig Longyearbyen. Det må vel også kunne sies at kulldriften har vært bærebjelken i hevdelsen av norsk suverenitet over øygruppen. I alle fall fram til 1990-årene.

Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S har også vært en arbeidsplass som opp gjennom tidene utviklet en spesiell kompetanse. Nemlig kompetansen på kullgruvedrift. Denne kompetansen har selskapet i alle fall i senere år vært alene om i Norge. 

Nye gruvearbeidere som kom til selskapet har måttet gjennomgå både teoretisk og praktisk utdannelse. Utdannelsen har foregått etter planer og rutiner som i hovedsak er utarbeidet av selskapet selv. Den praktiske opplæringen har foregått under ledelse av selskapets stigere og formenn samt erfarne gruvearbeidere.

Den teoretiske opplæringen har vært gjennomført ved selskapets ingeniører og andre sakkyndige i selskapets stab. I de siste 30 til 35 år har utdannelsen av nye gruvearbeidere ført til at gruvearbeiderne har fått fagbrev innenfor bergverksfaget. Denne utdannelsen har i sin helhet vært drevet på Svalbard.

Selskapet har vært viktig i norsk gruvesammenheng. Siden kulldrift er forskjellig fra gruvedrift på malmer og andre mineralske råstoffer, har det også vært et krav at ingeniører ved selskapet skulle ha en faglig bakgrunn innenfor kullgruvedrift. Derfor var kullgruvedrift i sin tid et eget fag ved Bergavdelingen Norges Tekniske Høyskole (NTH). I tillegg har selskapets ingeniører også hatt kortere eller lengre opphold ved utenlandske kullgruver og/eller forskningsinstitusjoner. All denne kompetansen som er bygget opp gjennom lang tid vil nå i løpet av kort tid forvitre som følge av nedleggelsen av kulldriften.

Muligheter for fortsatt drift?

Av en artikkel i Klassekampen 28. februar i år går det fram at det fortsatt finnes forholdsvis store kullmengder på Svalbard. Blant annet i Operafjellet. Denne ressursen er viktig. Den kan gi grunnlag for en eventuell videreføring av kulldriften på øygruppen. Dette forutsetter imidlertid at man handler raskt. Tidsvinduet er i ferd med å lukkes.

Videre gikk det i et leserinnlegg i avisen «Fremover» i Narvik her forleden fram at Norge fortsatt importerer cirka 600.000 tonn kull og koks årlig. Denne importen skjer ifølge samme innlegg fra Columbia. Sett i lys av at det fortsatt finnes lett tilgjengelige kull på Svalbard burde kanskje deler av den norske kullimporten fortsatt vært foretatt fra Svalbard?

Ved siden av kullene på Svalbard har vi fortsatt den viktigste ressursen, nemlig folkene med kunnskap og erfaringen som kan drive ut kullene. Dette er folk som har kunnskap om kulldrift og som har kulldriften i blodet. Disse folkene finnes blant annet i Gruve 7, nå i ferd med å avvikle sin egen arbeidsplass. Selv om det er sent, er det fortsatt mulig å bevare denne kunnskapen til fremtidig bruk og til å bygge opp en ny kullgruve, men det haster.

En åpning av en ny kullgruve med en moderat produksjon vil bidra til at kullgruvedriften som bærebjelke for Svalbardsamfunnet bevares. Kulldriften har vært en solid bærebjelke og kan sammen med andre virksomheter bidra til å sikre den norske bosetningen på øygruppen. Åpningen av en ny kullgruve vil i tillegg også bidra til å bevare kunnskapen om kullgruvedrift, noe som kan være viktig i de urolige tidene vi nå er inne i.

Lokal energiforsyning

I tilknytning til en eventuell revitalisering av kulldriften kan det også være på sin plass å vurdere gassforekomstene i Adventdalen. Her skal det gjennom boringer, også i nyere tid være påvist interessante gassreserver. 

Kan disse reservene for eksempel bidra til å løse energiforsyningen til lokalsamfunnet Longyearbyen? Eventuell gass som hentes opp i Adventdalen vil eventuelt få kort vei til nåværende energiverk, eller det kan bygges opp et nytt verk inne i Adventdalen.

Så er spørsmålet om det finnes andre mineralske råstoffer som kan bidra til å føre bergverkstradisjonene på øygruppen videre. 

Store Norske gjennomførte for cirka 10 til 15 år siden et større undersøkelsesprogram i St. Jonsfjorden i forbindelse med gullmineraliseringer i området. Spørsmålet som nå reiser seg er om disse fortsatt er av interesse. Gullprisene er tross alt vesentlig høyere nå enn de var da undersøkelsene ble gjort.

Konklusjon

Ut fra det som går fram ovenfor kan det synes som om kull- og bergverksdrift på Svalbard ikke har vært tilstrekkelig vurdert som fremtidsmuligheter på Svalbard. Ei heller ser konsekvensene ved en utfasing av gruvedriften ut til å ha vært tilstrekkelig grundig utredet. Kulldriften ser ut til å ha vært ofret på symbolpolitikkens alter.

Avslutningsvis kan det være på sin plass å minne om at uten bruk av mineralske råstoffer ville fremveksten av vår sivilisasjon være utenkelig i hvert fall slik vi kjenner den. Oppdagelsen av metallene og bruken av dem har satt oss i stand til å ta jorden i bruk. Til å skaffe oss mat, bygge oss hus, og til å skaffe oss de gjenstandene som vi omgir oss med i dag og som vi ikke kan være foruten.

Alt vi omgir oss med, det være seg tekniske hjelpemidler, klær, husgeråd og så videre, kommer enten fra mineralriket, er avledet fra mineralriket eller bearbeidet med redskaper som er laget av materialer fra mineralriket.

Derfor vil det også i fremtiden være nødvendig å utvinne mineralske råstoffer, herunder kull. Kull er tross alt også et naturprodukt. (Lagret solskinn)

At vi ikke alltid har visst å benytte de ressursene Moder Jord gavmildt skjenker oss til beste for menneskeheten er en annen sak.

Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne imot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no.