Hvorfor finne opp hjulet på nytt?

Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Implementeringen av guidesertifikatet gjennom den nye feltsikkerhetsloven skaper hodebry. Etter at regjeringen krevde utvikling av et system, har det vært forsinkelser, usikkerhet og misnøye. 

Dette til tross for at innføringen ønskes av alle aktørene. Stor usikkerhet ligger i implementeringens logistikk: Hvis sertifisering kreves fra 1. juli 2027, vil det være behov for at hundrevis av guider godkjennes med én gang. Mange kommer til å søke gjennom tidligere praksis, som betyr en flod av søknader på Sysselmesterens skrivebord.

Det praktiske rundt selve kurset er fortsatt uavklart. Hvem skal kunne undervise og hvordan man skal kunne søke om å bli godkjent kursarrangør, er ikke avgjort. Mye tyder på at systemet neppe er på plass tidsnok til å sikre næringslivet tilgang til nødvendig antall sertifiserte guider.

Neppe en revolusjon 

Tanken er på ingen måte ny, allerede på 1990-tallet var dette snakkis. Som følge ble Svalbard Guide Opplæring (SGO) utviklet, som arrangeres av Visit Svalbard. Denne sertifiseringen har moduler tilpasset byguider, breguider, sommerguider og vinterguider, samt «dagstur» eller «felt», til turer med overnatting.

Kursmodulene omfatter teori, praktisk undervisning, og feltkurs. Det inngår førstehjelp, isbjørnsikkerhet, lokalhistorie, relevant lovverk med mer. Feltkursene arrangeres på sommeren som på vinteren.

Etter deltakelse og bestått teoretisk eksamen må guidene kunne dokumentere en definert mengde praksis på jobb før de godkjennes. Sertifiseringen gjelder modulene som guiden kvalifiserer til. Takket været ordningens lange historie, har de fleste guidene på Svalbard ett eller flere av SGO-sertifikatene fra før.

Utviklingen av det nye sertifikatet var det vanskelig å få informasjon om. Det som lekket ut i starten var et enhetlig sertifikat til alle guider, uansett årstid eller kompleksitet av turen. Kursene skulle omfatte tretti dager og resertifisering skulle være nødvendig hvert tredje år. Over tid ble dette omgjort til dagens forslag med separat sommer- og vintersertifisering, 48 til 96 timer med undervisning, pluss feltkurs på sommeren og vinteren. 

Når jeg leser gjennom «Kurs- og læringskrav for Svalbardguide», publisert av Sysselmesteren i januar, er hovedinntrykket at siste utkast ligner sterkt på det vi har fra før med SGO systemet. Riktignok er det forskjell i det som står med liten skrift, men i sin helhet er den nye sertifiseringen neppe en revolusjon. Og da blir et spørsmål påtrengende: Hvorfor oppfinne hjulet på nytt, med alt av byråkrati og kostnader dette medfører? Mulig jeg er naiv og ikke forstår noen ting, men kan ikke bare SGO systemet videreføres?

Krav til fornyelse

Per dags dato er dette en frivillig ordning. Mitt forslag er å bruke SGO til en forpliktende guidesertifisering, i hvert fall som et utgangspunkt. Alle som er SGO-sertifiserte fra før ville kunne fortsette uten søknadsprosess. Og hvis SGO anses til å være utilstrekkelig, er det i så fall ikke bedre å forandre og tilpasse det stykkevis over tid, heller enn å kaste barnet ut med badevatnet? Systemet må vel ikke være 100 prosent perfekt fra dag én?

Heller enn flere forsinkelser og stor prosessusikkerhet, bruk det vi har hatt i flere tiår. Systemet kan bygges ut: Flere kursarrangører kan godkjennes over tid for å avlaste Visit Svalbard. Innhold kan reformeres uten at alle tidligere sertifiserte må mistenkes som utilstrekkelige. Næringslivet ville kunne fortsette med forutsigbare rammevilkår og sertifiseringsordningen bli forpliktende uten å belaste Sysselmesterens administrasjon.

Jeg stiller også spørsmål rundt kravet om resertifisering. Mange guider har allerede en rekke maritime sertifikater som må fornyes hvert femte år. Kommer guidesertifikatet i tillegg, blir belastningen enda større.

Slikt tar tid og penger og er sjelden dekket av arbeidsgiverne, særlig ikke for sesongansatte som fortsatt utgjør flertallet.

Dagens SGO-sertifikat krever ingen fornyelse. Dette gjør for øvrig heller ikke akademiske grad. Har man bachelor- eller mastergrad i friluftsliv mister man ikke tittelen etter fem år.

Visstnok finnes det praktiske ferdigheter som bør friskes opp jevnlig. Førstehjelp, skyting, bre- og skredredning er eksempler på disse.

Dagens forslag bygger på dokumentasjon av antall timer jobbet i løpet av en femårsperiode, det kreves derimot ingen praktisk trening. Med litt flaks er det mulig å være guide i årevis uten å måtte utføre førstehjelp eller breredning en eneste gang. Likevel skal kvalitetssikring hos guidene bli knyttet opp antall timer som jobbes?

Mitt forslag er da heller å kreve kortere oppfriskningskurs i relevante områder. Allerede nå er mange bedrifter veldig flinke til å arrangere jevnlige øvelser og seminarer. Har man først utviklet et system med godkjente kurs og kursarrangører, bør det være ukomplisert med oppfriskning av ferdighetene gjennom kurs og øvelser. Dette ville også vært et system som fungerer for guider som ikke får nok timer på Svalbard.

Kanskje de er i foreldrepermisjon, er sykmeldte, eller jobber andre plasser enn Svalbard også? Jeg anser repetisjon av praktiske ferdigheter til å være mer relevante for guidens kompetanse og trygghet enn antall timer i isgrotta eller på nordlyssafari i Adventdalen.

Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne imot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no.