Svea-restaureringen: Slik lyktes Norge med et av sine mest krevende miljøprosjekter

Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Gruvedrift innebærer store naturinngrep og kan sette enorme spor i landskapet, men heldigvis er det mulig å rydde opp etter avsluttet drift. Store Norskes lyktes godt med opprydding og miljørestaurering etter nedleggelsen av kullgruvene i Svea og Lunckefjell. Erfaringene derfra kan vise seg relevante også for den pågående oppryddingen av Gruve 7 utenfor Longyearbyen.

Forskningsprogrammet Concept ved NTNU forsker på styring av store statlige investeringsprosjekter og gjennomfører jevnlig etterevalueringer for å lære av ferdigstilte prosjekter. Nylig publiserte vi en evaluering av miljøprosjektet i Svea, som denne kronikken bygger på.

I 2017 besluttet Stortinget å avvikle kullgruvevirksomheten i Svea og Lunckefjell, kun få år etter at gruven i Lunckefjell ble åpnet. Prosjektet var et av de mest ambisiøse miljøprosjektene i Norge noensinne. Den markerte også den endelige avslutningen av en viktig del av norsk industrihistorie på Svalbard.

Bygg- og anleggsprosjekter på Svalbard er preget av stor risiko og kompleksitet fordi klima, logistikk og strenge miljøkrav gjør selv enkle operasjoner uforutsigbare og ressurskrevende. Å rydde opp etter over 100 år med gruvedrift var krevende, og tiltakene hadde en samlet kostnadsramme på over 3 milliarder kroner målt i dagens kroneverdi. Da prosjektet ble avsluttet høsten 2023 – ett år før opprinnelig planlagt, viste prosjektregnskapet at de totale kostnadene var 40 prosent lavere enn budsjettert.

Den vellykkede gjennomføringen kan i stor grad tilskrives god organisering og en kompetent byggherre, som både bemannet egen organisasjon og hentet inn nødvendig ekstern fagkompetanse innen naturrestaurering, kulturminnevern og prosjektgjennomføring. Prosjektet var preget av et tett og tillitsbasert samarbeid mellom byggherre, entreprenører, miljømyndigheter og fagmiljøer – en arbeidsform som i ettertid er blitt omtalt som Svea-modellen.

Et vellykket prosjekt kjennetegnes imidlertid av mer enn effektiv prosjektgjennomføring. Det er like viktig at prosjektet oppnår de formulerte målene for brukere og for samfunnet. Oppryddingen og miljørestaureringen i Svea og Lunckefjell hadde ambisiøse mål om både å tilbakeføre landskapet til et helhetlig, villmarkspreget landskap og å ivareta fredede kulturminner. Men ikke bare det, prosjektet skulle også legge til rette for at geo- og økosystemer over tid skulle utvikle seg mot et uttrykk som lignet det urørte landskapet, snarere enn å gjenskape et statisk opprinnelig utseende.

Til tross for det krevende utgangspunktet viser evalueringen at miljørestaureringen i stor grad nådde de ambisiøse effektmålene. Landskapet fremstår i dag som villmarkspreget. Naturlige geologiske og økologiske prosesser er gjenopprettet. All infrastruktur er fjernet og kulturminnene er ivaretatt i tråd med lovverket.

Naturrestaurering er en langsiktig prosess, og den fulle effekten kan først bekreftes etter flere tiår. Likevel, valget om å basere restaureringen på naturlige prosesser godt tilpasset Svalbards dynamiske natur gir, etter vår mening, robuste løsninger over tid.

Prosjektet utviklet også ny kunnskap og praksis for storskala naturrestaurering i Arktis, noe som ikke minst vil være viktig for oppryddingsprosjektet i og rundt Gruve 7. Med erfaringene fra Svea er usikkerheten om hvordan slike prosjekter bør planlegges og gjennomføres betydelig redusert.

Men opprydding og naturrestaurering kan gjøres på ulike måter. Svalbardmiljøloven stiller krav til opprydding, men hvordan dette skal gjøres er ikke spesifisert nærmere. I Svea/Lunckefjell valgte Store Norskes eier, Nærings- og fiskeridepartementet, en svært ambisiøs tilnærming som kun ble muliggjort gjennom full statlig finansiering. En annen operatør enn Store Norske ville neppe hatt økonomi til en tilsvarende fullskalarestaurering. Det hadde vært mulig å rydde opp etter gruvedriften på en enklere og billigere måte.

Avslutningen av gruvedriften i Svea representerer slutten på en sentral del av norsk svalbardpolitikk. Nedleggelsen er også et eksempel på at Norge nå markerer sitt nærvær på Svalbard gjennom miljøforvaltning fremfor industri. Naturvern brukes nå som et geopolitisk virkemiddel i en region preget av økende internasjonal interesse, og staten redefinerer sin rolle fra industriaktør til forvalter av sårbar arktisk natur. Dermed blir norsk suverenitet i større grad markert gjennom fravær av aktivitet enn gjennom nærvær, noe som gjør Svea-saken til et viktig vendepunkt både politisk, juridisk og symbolsk.

Miljørestaureringsprosjektet i Svea og Lunckefjell, gjennomført av Store Norske og finansiert av staten, kan sees på som et virkemiddel i denne strategien. Vår evaluering viser at prosjektet, isolert sett, har vært svært vellykket. Hvorvidt det også vil være vellykket på sikt i en verden preget av økte geopolitiske spenninger og endrede prioriteringer, gjenstår å se.

Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne imot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no.