Svalbard, barn og rettigheter

Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Under krevende klimatiske forhold og under store geopolitiske spenninger, i en brytningstid for forvaltningen av Svalbard, lever knapt 400 barn sine daglige liv. Barn på Svalbard er som andre barn; gutter og jenter i alle aldre med ulike interesser, behov og drømmer. Samtidig inngår de som virkemidler i statens markering av norsk suverenitet over øyriket, og deres rettigheter påvirkes av den politikken som føres. 

Barns rettigheter er blant det mest komplekse ved organiseringen av svalbardsamfunnet. Likevel har det i liten grad vært satt søkelys på denne tematikken. Det finnes imidlertid et stort rettslig landskap som disse barna og deres familier må navigere innenfor. Ikke minst gjelder dette for den økende andel barn som ikke er norske.

Med Svalbardtraktaten og med barns menneskerettigheter som bakteppe, har jeg skrevet en bok om kombinasjonen Svalbard, barn og rettigheter. I boka behandles skillet mellom barns rettigheter i Fastlands-Norge og på Svalbard på områder som gjelder utdanning, barnehage, helse og velferd, barnevern, barnetrygd og forholdet mellom barn og foreldre.

Det er ingen tvil om at barn på Svalbard har rettigheter. De omfattes blant annet av Grunnloven og, i likhet med størstedelen av verdens barn, av FNs barnekonvensjon. Stortinget har også nettopp vedtatt å gjøre konvensjonen om rettigheter for mennesker med funksjonsnedsettelser til norsk lov. Dette slik at den, i likhet med barnekonvensjonen, skal gå foran annen norsk lovgivning hvis det er motstrid. Det er både faglig og politisk helt ulike syn på hvilke konsekvenser dette kan få, men det er likevel ikke gjort unntak for Svalbard.

Rom for forskjellsbehandling

Et sentralt spørsmål er om det er et menneskerettslig krav at barn – norske og ikke-norske – skal ha samme rettigheter og like god beskyttelse på Svalbard som de har på fastlandet. Svaret avhenger av hvilke typer rettigheter man ser på. Barns rett til beskyttelse mot vold og overgrep, mot tortur og nedverdigende behandling, beskyttelse mot vilkårlig frihetsberøvelse og mot diskriminering, rett til opplæring, til fritt å motta informasjon, til å ytre seg og til å bli hørt, gjelder ubetinget og uinnskrenket. Barn som befinner seg på Svalbard, har her samme rett til beskyttelse som andre barn. 

Når det gjelder velferdsrettigheter, er de menneskerettslige forpliktelsene noe mer nyanserte. Grunnloven og menneskerettskonvensjonene gjelder på overordnet nivå, men regulerer ikke spesifikt hvilke tjenester som skal ytes, nivået på tjenestene og hvor de skal ytes. Dette må reguleres gjennom nasjonal lovgivning. 

Det skjer en omfattende og systematisk forskjellsbehandling mellom barn på Svalbard og barn på fastlandet som følger av lovgivningssystemet som unntar hele Svalbard som geografisk område, og alle på Svalbard, fra store deler av den nasjonale velferdslovgivningen. Innenfor det menneskerettslige vernet, er det rom for forskjellsbehandling. Grunnloven stiller imidlertid krav om at forskjellsbehandlingen ikke er usaklig eller uforholdsmessig, og altså ikke fremstår som ulovlig diskriminering.

Lovgivningen legger også opp til forskjellsbehandling mellom norske barn og ikke-norske barn. Særlig gjelder dette velferdsrettigheter. I motsetning til på Svalbard, får utenlandske barn med oppholdstillatelse på fastlandet ta del i det norske velferdssamfunnet, de blir medlemmer av folketrygden, og de kan på sikt opparbeide seg rett til statsborgerskap. Manglende rettigheter kan skape til dels store problemer, ikke minst ved overgangen mellom barne- og voksenlivet. På noen områder legges det opp til forskjellsbehandling mellom barn med funksjonsnedsettelser eller med særlige behov og andre barn. Forskriften om individuelt tilrettelagt undervisning og barnehageforskriften er her eksempler.

Et skille går mellom barn i og utenfor Longyearbyen arealplanområde som en følge av begrensninger i anvendelsesområdet for lovgivningen som er gjort gjeldende på øygruppen.

Ikke enkelt å finne svar

I alle disse sammenhengene må holdbarheten av forskjellsbehandlingen vurderes ut fra de årsaker som ligger bak og de argumentene som påberopes. Lovgivningssystemet i seg selv gjør det ganske uoversiktlig å finne ut hva som gjelder eller ikke gjelder. Staten henviser gjennomgående til særegne økonomiske, praktiske, klimatiske, administrative og geopolitiske forhold som argumenter for den særskilte reguleringen av barns rettigheter. Det er likevel ikke innlysende at argumentene med nødvendighet må føre til de begrensninger som gjøres. 

Det er heller ikke helt enkelt å se sammenhengen mellom de overordnede svalbardpolitiske målene og begrensningen av barns rettigheter. Kanskje er det tvert imot slik at gode og forutsigbare rettigheter for barn både kan bidra til å opprettholde et stabilt familiesamfunn på øygruppen, som et mål i seg selv og som et virkemiddel for målet om å bevare ro og stabilitet, og i håndhevelsen og markeringen av norsk suverenitet.

Et siste og vesentlig spørsmål melder seg; Har man rett til å bo hvor man vil og forvente at alle rettigheter gjelder og kan oppfylles der man bor? Svaret er åpenbart nei, og jeg har heller ikke argumentert for at det bør være tilfelle. Jeg mener imidlertid at det er forskjell på å åpne alle sluser og å føre en noe rausere politikk og en mindre hard retorikk rettet mot barn. Et minstekrav bør også være at det er mulig å avklare hvilke forventninger man kan ha, før man bosetter seg med barn på Svalbard. 

I arbeidet med denne boka har jeg erfart at det ikke er enkelt å finne svar på hvilke rettigheter som gjelder, til tross for at jeg har nesten 40 års erfaring fra arbeid med barns rettigheter. Det hjelper uansett ikke med noen forventningsavklaring hvis man allerede bor på Svalbard og kanskje har bodd der i lang tid, og det plutselig inntrer hendelser som skaper utfordringer på grunn av rettighetssituasjonen. Livet skjer!

Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne imot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no.